Niqab, burka og hijab

Det er en forutsetning for religionsfrihet at staten er sekulær og at alle religioner holder seg til den private og personlige sfære og ikke aspirerer til samfunnsmakt eller prøver å påvirke lov og rett i samfunnet.

Jeg var for en del års tid siden på ferie i Istanbul. I en pause i omvisningen i Topkapi og Blue Mosque spurte jeg guiden hva han mente om hijab. Jeg sa at jeg ikke synes det var så mye hijabbruk her og fortalte han at dette var på vei til å bli en stor politisk sak i Norge.

Han repliserte at hans mor, som gammel muslim, selvsagt brukte hijab. Men Tyrkia, sa han er en sekulær stat og hijab er forbudt i alle skoler og alle offentlige virksomheter.

«Dere i Europa vet ikke hva dere gjør» sa han.

«Hijab er et politisk symbol som indikerer støtte til den islamismen som det Ottomanske kalifatet var bygget på.»

«Da Kemal Atatyrk la grunnlaget for det moderne Tyrkia etter nederlaget i den 1. verdenskrig, var det vesentlig at symboler som fremmet holdninger som støttet et religiøst definert samfunn, ikke kunne aksepteres.»

Det er dette Tyrkia har erfart. Det er kanskje slik at et land med muslimske røtter som ønsker å forme en stat på demokratiske verdier, har erfaringer som vi burde lytte til

Politisk kamp føres alltid med symboler. Under den tyske okkupasjon av Norge forsøkte den norske motstanden å vise fellesskap og samhold gjennom forskjellige former for symbolikk. Rød topplue, for eksempel, signaliserte motstand mot okkupasjonen. Det ble forbudt av tyskerne.

Det neste var blå topplue som så kom på listen over forbudte plagg. Tilslutt endte det med at for å signalisere sine holdninger gikk «gode nordmenn» med en binders i knapphullet. Det oppdaget ikke tyskerne.

Både tyskerne og nordmennene forsto den enorme betydningen som klessymboler kan ha i en slik kamp om menneskesjelene.

«Du tør ikke å stå opp for det du mener om ikke andre også signaliserer det samme.»

Nazistene forsto det. Islamistene har også forstått det. Hijab, burka og niqab er livsviktig for islamistene. Det er som en fane eller merkestang som føres først i kampen for å gi mot og styrke til de kjempende.

Kvinnene som går med Hijab sender et signal til alle muslimer: «Ikke aksepter vestlige verdier, vi støtter et islamsk samfunn! Kalifatet er vårt mål.»

Religionsfrihet er et prinsipp som er et barn av rennesansen og den sekulære stat. I tidligere tider var det et ukjent begrep. Det er en forutsetning for religionsfrihet at staten er sekulær og at alle religioner holder seg til den private og personlige sfære og ikke aspirerer til samfunnsmakt eller prøver å påvirke lov og rett i samfunnet.

Tanken om at Guds lov står over statens er uforenelig med religionsfrihet. Da vil den jo etterhvert med loven i hånd, kunne undertrykke religioner basert på andre guder. Her er det Islam i det moderne samfunn er annerledes enn andre religioner. Islam, som betyr underkastelse, er mer enn en religion. Den omfatter hele samfunnets kultur og organisasjon, rettsforståelse og maktutøvelse.

Alle som har studert Islam er klar over dette og det blir heller ikke holdt skult av muslimske debattanter. Islam står i direkte motsetningsforhold til religionsfriheten som gjelder i den Vestlige sivilisasjon og det er derfor ikke så selvklart at den skal nyte godt av denne samme friheten. Ingen toleranse for intoleransen.