Når vi kristne bekjenner
En ekte vekkelse vil alltid begynne med dem som står Gud nærmest.
«Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø.» (2.Sam 12,13)
Det er få ting det moderne mennesket misliker mer enn fordømmelse fra andre, særlig fra dem som forsvarer en høyere moral enn oss selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Siden kirken abdiserte som moralens vokter er det få andre som søker på jobben. Media slår riktignok til en gang i blant, dessverre mer eller mindre tilfeldig.
Uten rettergang blir tilgjengelige ofre «offentlig avrettet» for å tilfredsstille markedskreftene og folks generelle behov for å prosjektere skyld for det som vi alle egentlig har ansvar for.
Ingenting er mer forløsende enn når noen sier: Jeg har ansvar! - i stedet for; «skyld på andre og problemet er løst». Av og til dukker det opp et menneske som fanger vår oppmerksomhet fordi det ikke smyger unna i et tåkehav av unnskyldninger og bortforklaringer.
Det var blant annet denne uforbeholdne og usminkede erkjennelsen som gjorde at Gud kalte David «en mann etter mitt hjerte» - i motsetningen til forgjengeren, Saul, som aldri ble mann nok til å ta ansvar for sine forseelser.
Frykten for mennesker hadde fått den plassen som gudsfrykten var tiltenkt i kong Sauls liv. Sann gudsfrykt driver oss til å stå opp for våre synder, bekjenne dem og gjøre opp for dem, uansett prislapp.
En av kirkefedrene sa: «Når de troende begynner å bekjenne sin synd, begynner verdens barn å tro!» En ekte vekkelse vil alltid begynne med dem som står Gud nærmest.
