Når norske kristne blir muslimer

De fire konvertittenes historier utfordrer våre kristne fellesskap på en rekke punkter.

Hva får en voksen kvinne, som er oppvokst med morgenandakt, kveldsbønn og møter på bedehuset, til å konvertere til islam?

Å høre om etniske nordmenn i sin alminnelighet som skifter tro, er utfordrende nok, fordi det er vanskelig å forstå. Når det handler om kristne som velger vekk Jesus til fordel for Allah, blir spørsmålet enda mer påtrengende. Ja, mange vil oppleve at det gjør direkte vondt. Like fullt er dette viktige historier å fortelle.

LES:Fant ro i islam

I Dagen lørdag fortaltefire unge mennesker om sin vei til islam. Alle hadde til felles at de har en kristen bakgrunn. Og alle forteller at de har vært søkende, men ikke funnet det de savnet i kristne sammenhenger.

De fire konvertittenes historier utfordrer våre kristne fellesskap på en rekke punkter. Det bør blant annet få oss til å reflektere over hvor gode vi er på å møte menneskers søken og tvil.

Og om folk faktisk finner det åndelige livet som de leter etter når de banker på dørene våre. Når kristne nordmenn tiltrekkes av tydelige svar og faste rammer i islam, betyr det at kirkene er blitt for utydelige?

Gir vi våre unge et så svakt fundament for troen at det ikke holder når det røyner på?

Er vi blitt dårlige ambassadører for Ham vi tror på, når konvertitter anklager kristne for at liv og lære ikke henger sammen?

LES:– Jeg har alltid trodd at Gud fantes

Listen med spørsmål til egen ransakelse kunne vært mye lengre. Poenget er at disse fire historiene gir en anledning til å gjøre opp status på egne vegne.

Vi merker oss videre at alle ble introdusert for islam gjennom muslimer som var åpne om sin tro.

Ifølge islamforsker Olav Elgvin ved Fafo er dette den vanligste veien for konvertitter.

Mens kristentroen for stadig flere nordmenn blir vurdert som en privatsak, kan det se ut som at norske muslimer møter omgivelsene med større frimodighet enn før.

Ifølge Elgvin driver de mer misjonering, fordi den nye generasjonen er født og oppvokst i Norge, og dermed føler seg tryggere enn tidligere. Det er definitivt et tankekors.

Fjellhaug-rektor Frank-Ole Thoresen sier i mandagens avis at man i liten grad har utrustet kristne til å møte muslimer. Han mener at Kristen-Norge i stor grad har snakket om islam som en trussel, fremfor å gå inn og undervise egen menighet om læregodset i islam. Kristne trenger solid kunnskap om sin egen tro, men det kan også være klokt å lære om andre religioner. Både for å kunne forstå våre medmennesker, og for å kunne vinne dem for Kristus.

Det er trist å lese at alle de fire konvertittene har opplevd å bli trakassert på grunn av troen sin. Flere har fått stygge kommentarer. Én opplevde å bli spyttet på. Slik skal det ikke være. I et demokrati, der trosfrihet blir sett på som en grunnleggende verdi, må vi respektere menneskers rett til å tro på det de vil. Selv om vi ikke forstår valgene deres, må vi behandle dem med respekt som mennesker.

Dét hindrer ikke at vi samtidig kan stille oss både undrende og kritiske til valgene de har gjort, fordi islam som religion har så mange dypt problematiske sider, enten det nå gjelder kvinnesyn, behandling av annerledes troende eller bruk av vold. Å påpeke dette har ingen ting med demonisering å gjøre. Det handler om å snakke sant.

Les også: