Levende folkekirke?

Denne artikkelens utfordring er primært til styringsgruppa i Levende folkekirke, og dernest til alle som er urolige for Den norske kirkes framtid.

Levende folkekirkes basis er ifølge deres hjemmeside Den hellige skrift og kirkens bekjennelsesskrifter, og visjonen er en tydelig og evangelisk folkekirke som kaller alle mennesker i Norge til tro på evangeliet og til etterfølgelse av Jesus Kristus.

På dette grunnlaget definerer de sitt oppdrag, nemlig å arbeide for at kirken skal holde fast på den bibelske og felleskirkelige forståelsen av ekteskapet som Guds ordning for en mann og en kvinne.

Særlig når det gjelder nevnte basis, har vel den formelt sett sin tilslutning fra en samlet kirke. Som en av våre biskoper sa til meg ved en anledning da jeg utfordret ham på kirkesynet:

«Jeg står like mye på Skrift og Bekjennelse som du gjør».

Levende folkekirke ser kanskje på sitt oppdrag som begrenset. Min utfordring er at de også reflekterer over den situasjon som vil inntre hvis oppdraget mislykkes. Hva skal vi da gjøre?

Jeg skriver bevisst «gjøre», og ikke «mene». Jeg er overbevist om at det må handling til. Hvis ikke, vil Levende folkekirkes oppdrag og engasjement paradoksalt bare tjene en fortsatt utvikling av kirken i liberal retning og tilpasning.

Tidsånden sørger for at ting går seg til. Med overbærenhet vil vi nok få være der med vårt syn, men etter hvert vil de fleste oppdage at det er best å holde kjeft. Og kommer det nye saker, vil vi bli minnet om hvordan det gikk, på tilsvarende måte som i synet på skilsmisse og gjengifte, kvinnelige prester, abortlov etc.

Og den fortsatte tilpasning vil også i økende grad bli frikirkenes problem. Nå sitter de frikirkelige ledere stort sett på gjerdet, og lar Den norske kirke ta støyten.

Nå tilbake til det som er nevnt ovenfor om kirkens formale basis. Hvis jeg hadde fått mulighet, ville mitt svar til biskopen vært:

Nei, det gjør du ikke, enten står du mer på Skrift og bekjennelse enn meg, eller så gjør du det mindre, for vi er dypt uenige. Og det er her min egentlige utfordring ligger: Ta opp hansken allerede nå, og ikke vent til nederlaget på Kirkemøtet i 2017.

For her dreier det seg om mye mer enn om et konkret etisk spørsmål. Det er bare toppen av isfjellet. Det dreier seg om grunnleggende forhold både med hensyn til kirkesyn, bibelsyn og troslære.

Om det kan jeg her bare nevne synet på dåpen. Moderne norsk folkekirketeologi, uttrykt både av Åpen folkekirke, flere biskoper, proster og prester og andre kommer ikke til rette med det reformatoriske syn på sammenhengen mellom dåpen, troen og boten, og derfor heller ikke på forholdet mellom lov og evangelium.

Ja, dypest sett handler det faktisk om synet på frelsen.

I lederskapet for Levende folkekirke er det personer som har innsikt i disse spørsmålene. Er tiden nå inne for at dere på grunnlag av teologiske basis og visjon ser nærmere på oppdraget, og utvider det?

Begynn gjerne med å stimulere til en samtale i kirken om grunnleggende spørsmål om hva forpliktelse på Skrift og bekjennelse faktisk innebærer, og om det er noe annet som skal defineres som Kirkens grunn. Framtida vil kreve noe annet en tilslørende uenighet. Den vil kreve avklaring og handling.