Krevende folkekirke

Så får vi alle be Herren om visdom og mot til å holde fast ved åpenbaringen som er kirkens grunnvoll.

Når stemmene etter årets kirkevalg skal telles opp, tyder stemningen i valgkampen på at et flertall av delegatene vil gå inn for kirkelig vigsel av likekjønnede par.

Om det motsatte skulle være tilfelle, vil presset i saken fremdeles være så sterkt at den kirkelige virkeligheten likevel er forandret.

Da er det nødvendig å tenke gjennom hvilke strategier en vil velge. For dem som fortsatt ønsker å opprettholde den kristne kirkes klassiske syn på ekteskapet, er det behov for nytenkning.

Én viktig faktor er manglende konservativ samling. De sammenslutningene som finnes har så langt ikke maktet å mobilisere og samle de mange kirkemedlemmene som fremdeles vil holde fast ved Bibelens lære om hva et ekteskap er.

Det sterke presset fra storsamfunnet ser ut til å ha lammet mye av det som kunne ha vært et mer slagkraftig motstykke til den teologiske liberaliseringen. Nå vil vi sannsynligvis få mer av det samme. En følelsesladd og intens debatt om homofili, med splittelse og smerte som følger.

Det finnes først og fremst to indre dynamikker som har kraft i seg til å endre bildet.

Det ene er om mange av dem som står på Bibelens lære vil forlate Den norske kirke. En slik bevegelse vil i vesentlig grad svekke det frivillige engasjementet i folkekirken. Men det er lite som tyder på at noen slik kollektiv bevegelse er forestående. Og det er heller ikke sikkert at den er ønskelig.

For i et større perspektiv vil vi antakelig måtte betrakte det nåværende debattklimaet som et sidespor. Det betyr ikke at Åpen folkekirkes standpunkter kommer til å forsvinne, men de kommer ganske sikkert ikke til å bli dominerende i den verdensvide kristne kirke. Da vil de som tilhører den konservative fløyen gjerne tenke at de ikke forlater en kirke som lider. Og det er mye godt å si om en slik tilnærming.

Den andre dynamikken som kan påvirke bildet er den som handler om kirkeøkonomi. Dersom Den norske kirke i større grad måtte sørge for sin egen økonomi, ville det bli tydeligere hvem som faktisk ønsker å ta del i menighetsfellesskapet. Mest sannsynlig ville Åpen folkekirkes posisjon bli vesentlig svekket om statsstøtten skulle falle bort og medlemskapet i større grad ble knyttet til aktiv deltakelse – også på et økonomisk plan.

Men det finnes knapt en eneste stortingspolitiker som er interessert i å drøfte en slik tilnærming. Heller ikke i Den norske kirke er det lett å få øye på noe som arbeider for full kirkelig løsrivelse. Og igjen kan man si at det finnes gode grunner for dette. For det ville mange steder i Norge utvilsomt være vanskelig å opprettholde dagens kirkelige tilbud uten statens økonomiske bidrag.

Kampen om Den norske kirkes identitet vil derfor fortsette. Følelsene vil fortsatt være sterke - på begge sider. Det finnes ikke noe alternativ til fortsatt å kjempe for det som er godt og rett. Så får vi alle be Herren om visdom og mot til å holde fast ved åpenbaringen som er kirkens grunnvoll.

Bare ved å holde fast ved Jesus Kristus som verdens eneste frelser har en kristen kirke livets rett. Og dette fellesskapet var det Jesus lovet å være med like til verdens ende.