Jesus og gudsnavnet «Jeg er»
Det skal altså ikke forholde seg slik, som mange hevder, at Jesus anvender det hellige navnet JHWH på seg selv.
Det har de siste ukene vært en rekke debattinnlegg i Dagen om treenigheten. I ett av dem,Fred V. Hjortlands innlegg i avisen 25. januar, fokuseres det på de greske ordene egå eimi = «jeg er» når disse i Johannesevangeliet står absolutt, uten et påfølgende predikativ eller komplement, og er brukt av Jesus om seg selv. Hjortland viser til Joh 8,58 som ett av de stedene der Jesus bruker egå eimi-vendingenslik: «Før Abraham var, er jeg.» De andre stedene er Joh 8,24. 28; 13,19, jf. 4,26; 6,20 og 18,5–6.
Hjortland hevder at ordeneegå eimi ikke har noe med Guds navn å gjøre; de skal ikke forstås på bakgrunn av åpenbaringen av gudsnavnet JHWH for Moses i 2.Mos 3,14. Det skal altså ikke forholde seg slik, som mange hevder, at Jesus anvender det hellige navnet JHWH på seg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES:Guds mektige framtidsplaner
Hjortland viser i sitt innlegg ikke til oversettelsen av de absolutteegå eimi-ordene i Bibel 2011. I denne oversettelsen eregå eimi-ordene gjengitt med «Jeg er», for eksempel Joh 8,24: «For hvis dere ikke tror atJeg er, skal dere dø i deres synder.» Kursiven angir at ordene er et sitat fra Det gamle testamente. Men sitatet er ikke primært hentet fra 2.Mos 3,14, men fra steder i andre halvdel av Jesajaboken, det vil si Jes 40–55, dette til forskjell fra Norsk Bibels oversettelse, som gjengir Joh 8,24 slik: «For dersom dere ikke tror atJeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder». Her er ordene «Jeg er den jeg er» tatt fra 2.Mos 3,14.
I Jesajabokens andre halvdel forekommer de hebraiske ordeneani hu gjentatte ganger i grunnteksten, de er brukt også i 5.Mos 32,29. Ordene betyr «Jeg (er) Han». De har i norske oversettelser tradisjonelt vært gjengitt med «Jeg er Gud», eller de har vært omskrevet eller nærmest usynliggjort. Det var tilfelle i Bibelselskapets forrige oversettelse av 1978/85, for eksempel i Jes 41,4 som var oversatt slik: «Jeg, Herren, er den første, og jeg skal være hos de siste.» I Bibel 2011 heter det derimot: «Jeg,Herren, er den første, og jeg er hos de siste. Jeg er Han.» Det hebraiskeani hu er for øvrig en variant av formelenani JHWH = «Jeg (er) JHWH» som forekommer hundretalls av ganger i GT (for eksempel i Jes 45,18; Hos 13,4; Joel 2,27).
Ordene ani huogani JHWH fungerer i Jesaja 40–55 som en guddommelig åpenbarings- og presentasjonsformel: Gud omtaler seg slik når han står overfor sitt folk og presenterer seg som den eneste Gud. Nå er det avgjørende viktig for forståelsen av de johanneiske «Jeg er»-ordene å kjenne til hvordan den hebraiske vendingenani hu er oversatt i Septuaginta (LXX), den førkristne greske oversettelsen av Det gamle testamente, for det er denne greske bibel Johannes hovedsakelig bruker når han siterer fra og alluderer til GT. Septuaginta oversetter på en rekke steder (bl.a. 5.Mos 32,29; Jes 41,4; 43,10.25; 46,4; 48,12 og 52,6) det hebraiskeani hu medegå eími, altså med de samme ordene som er brukt i Jesu absolutte «Jeg er»-ord i grunnteksten til Joh 8,24.28 og 13,19.
I den greske bibel synes de absolutteegå eími-ordene å være brukt med en dobbel funksjon: De brukes på den ene side for å presentere Israels Gud som den eneste sanne frelser og Herre (jf. Jes 43,10–11), på den annen side fungerer de som et guddommelig navn. Således oversettes Jes 43,25, hvor den hebraiske teksten har «Jeg, jeg er Han som sletter ut dine lovbrudd» (min oversettelse), til gresk på en måte som kan gjengis slik på norsk: «Jeg er ‹Jeg er› som sletter ut dine lovbrudd.» Det samme forhold har vi i Jes 51,12 hvor det i den greske oversettelsen heter: «Jeg er ‹Jeg er› som trøster dere.» Den spesielle formelenani hu med varianter inntar for øvrig en viktig plass i enkelte jødiske festliturgier og brukes da som et regulært gudsnavn.
LES OGSÅ:Moder Angelas åndelighet
Tolkes Jesu «Jeg er»-utsagn i det fjerde evangelium på bakgrunn av de nevnte steder fra Jesaja-boken, er det GTs guddommelige «jeg» vi møter i Jesu munn. Jesus anvender, på en måte som var helt utenkelig for en skriftlærd i hans samtid, Guds hellige «Jeg er» på seg selv. Hans «jeg» er ett med GTs guddommelige «jeg», jevnfør Jesu ord om hans livsenhet med sin Far i Joh 10,30: «Jeg og Far er ett.» Dette er for øvrig på linje med en rekke andre ord av Jesus der han også suverent tar det guddommelige «jeg» i sin munn, jevnfør for eksempel Matt 11,28–30.
Mange i Jesu samtid som var kjent med den bibelske tradisjon som leggerani hu-ordene i Guds munn – og bare i hans – vil ha oppfattet det slik at Jesus gjorde noe uhørt når han tok det guddommelige «jeg er Han» = LXX greskegå eimi = «Jeg er», i sin munn, som et navn hans Far hadde gitt ham (jf. Joh 17,12). Dette var en likefrem gudsbespottelse, som ifølge Moseloven skulle straffes med døden (3.Mos 24,16). Derfor reagerte Jesu tilhørere på en helt sakssvarende måte da de som reaksjon på hans ord: «Før Abraham var, er jeg» tok opp steiner for å kaste på ham (Joh 8,58–59). Jevnfør deres begrunnelse for å ville steine Jesus som gudsbespotter: «Du som er et menneske, gjør deg til Gud» (Joh 10,33).
