Hvordan kan kirken leve med uenighet i homofilispørsmålet?

Også når det gjelder for eksempel spørsmålet om gjengifte etter skilsmisse, vil noen kristne oppfatte det som en synd som må bekjennes, mens andre vil søke kirkens velsignelse for sitt nye samliv. Det undrer meg at kompromissløsheten er så mye større i et moralsk spørsmål som gjelder en liten minoritet enn i spørsmål som gjelder den store majoritet.

Sju teologer ansatt ved NLA Høgskolen Sandviken uttrykker i et innlegg i Dagen 21.1 forundring over at jeg i Dagen 11.1 fortsatt etterlyser argumentasjon for hvorfor uenighet om homofili og likekjønnede ekteskap skulle være kirkesplittende på en måte som gjør at man ikke lenger kan ha nattverdfellesskap med hverandre.

Jeg synes imidlertid ikke at de sju teologer i sitt forsøk på argumentasjon kommer særlig lenger i å avklare spørsmålet.

For det første påpeker de at uenigheten i homofilispørsmålet angår sentrale spørsmål i troen som skapelse, menneskesyn, kristologi og forståelsen av evangeliet i dets forhold til frelsen.

Å si at det er en sammenheng mellom homofilispørsmålet og disse temaene, er det ikke vanskelig å være enig i. Selv det minste tema i troslæren og etikken har en eller annen forbindelse til de store og sentrale spørsmålene.

Det betyr imidlertid ikke at en uenighet i et enkeltspørsmål automatisk må bety uenighet i de store spørsmålene. Både indrekirkelige og økumeniske erfaringer tilsier at vi kan være uenig om enkeltspørsmål, men likevel ha en felles oppfatning av de sentrale spørsmålene i troen.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å påpeke at det er en sammenheng, man må også påvise hvordan uenigheten i dette spørsmåletfaktisk har ført til uenighet i de sentrale trosspørsmålene. Da kan man ikke bare postulere at dette faktisk må være tilfelle ut fra en slags teologisk dominoteori, men påvise at dette skjer hos de som har et annet standpunkt enn en selv i dette spørsmålet.

Når biskopene kan si at uenigheten dem imellom ikke er kirkesplittende, oppfatter jeg det slik at de faktisk har gått inn på hverandres tenkning og argumentasjon og funnet at de fortsatt deler en felles forståelse av de sentrale trossannheter.

De sju viser videre til at det er uforenlig med troen på evangeliet å leve i bevisst synd. Det har de helt rett i. Spørsmålet er hvordan man forholder seg til spørsmål der kristne ikke er enige om hva som er synd og hva lydighet mot Guds ord innebærer i konkrete spørsmål.

Jeg kan ikke se at de sju gir gode argumenter for hvorfor dette spørsmålet er av en helt annen karakter enn andre spørsmål der kristne tenker ulikt. Også når det gjelder for eksempel spørsmålet om gjengifte etter skilsmisse, vil noen kristne oppfatte det som en synd som må bekjennes, mens andre vil søke kirkens velsignelse for sitt nye samliv.

Det undrer meg at kompromissløsheten er så mye større i et moralsk spørsmål som gjelder en liten minoritet enn i spørsmål som gjelder den store majoritet.

Et sentralt tema i innlegget er hvordan man skal forholde seg til uenighet i dette spørsmålet på lokalplanet. Her deler jeg deres oppfatning av situasjonen i den lokale menighet er og vil være krevende. At man tier om spørsmålet, er i alle fall ingen god løsning.

Det beste hadde naturligvis vært at kirken og alle kristne kunne tale med én stemme i dette spørsmålet. Men slik er situasjonen ikke de fleste steder, heller ikke i mange frikirker. Valget står da mellom stadig nye splittelser eller å prøve å forholde seg til uenigheten på dialogisk måte, der grunnene og argumentene for det enkelte syn får komme best mulig til orde.

Selv ikke det tetteste menighetsmiljø kan unndra kristne som kjenner dragning mot sitt eget kjønn fra kunnskapen om at det finnes ulike teologisk begrunnede syn på dette spørsmålet.

Til syvende og sist er det den enkelte kristne som selv må ta sine egne moralske valg. Trolig blir slike valg mest bærekraftige om de er informert av en åpen samtale i kirken.

Da må det være bedre at samtalen om slike spørsmål kan foregå i kirkens ramme, på basis av et felles ønske om å søke Guds vilje.