Hos Gud

Biskop Ole Christian M. Kvarme preken ved Grunnlovsjubileet i Oslo Domkirke 23. februar 2014.

Salme 62,8-9

Kjære me­nig­het! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Her­ren Jesus Kris­tus!

I disse dager har vi har vi delt idretts­gle­den og gle­den over mange me­dal­jer under vin­ter­le­ke­ne i Sot­sji. Sam­ti­dig har vi fulgt dra­ma­et og li­del­se­ne ikke langt fra OL-byen, i Ukrai­na. Begge deler gir per­spek­tiv til fei­rin­gen av den fri­het som Grunn­lo­ven gav oss i 1814.

Ved Kie­ler­fre­den i ja­nu­ar 1814 ble Norge dratt inn i stor­mak­te­nes spill etter Na­po­le­ons­kri­ge­ne. I denne skjebne­ti­men for vårt folk, på denne søn­dag for 200 år siden, prek­te pres­te­ne over to enkle vers fra Sal­me­nes bok. Da vår ære og stolt­het som ung na­sjon i Euro­pa ble ut­ford­ret, lånte de or­de­ne fra en av Da­vids sal­mer:

«Hos Gud er min frel­se og min ære.

Min mek­ti­ge klip­pe, min til­flukt er hos Gud.

Stol all­tid på ham, dere folk,

øs ut deres hjer­te for ham!

Gud er vår til­flukt.»

I dag lyt­ter vi på nytt til sal­mis­tens bønn, i takk­nem­lig­het for den Grunn­lov vi fikk, og den fri­het og na­sjons­byg­ging som fulg­te. Det er sam­ti­dig en bønn som løf­ter oss vi­de­re, både i for­hold til Grunn­lo­ven den gang og i dag.

Vår Grunn­lov ble et ene­stå­en­de fri­hets­do­ku­ment. Men jeg vet ikke om pres­te­ne som talte i guds­tje­nes­ten for 200 år siden, re­flek­ter­te over at både jøder og ka­to­lik­ker bad og ber den samme bønn som de prek­te over. For det var et svik både mot men­nes­ker og mot Ham som er Gud for alle, at jøde­pa­ra­gra­fen og for­bu­det mot je­su­it­ter og mun­ke­or­de­ner ble in­klu­dert i lov­teks­ten. Og det skul­le ta år før denne skam­plet­ten ble fjer­net.

I dag verd­set­ter vi de end­rin­ge­ne som Grunn­lo­ven har gjen­nom­gått, og at vårt sam­funn nå skal være tuf­tet på den krist­ne og hu­ma­nis­tis­ke arv med de­mo­kra­ti, retts­stat og men­neske­ret­tig­he­ter. Da­vids bønn tar oss et steg vi­de­re og et hakk dy­pe­re i våre liv og fel­les­skap.

Da­vids bønn er det kjem­pen­de men­nes­kes bønn, gjen­nom ne­der­lag så vel som seire. I denne bøn­nen ven­des blik­ket bort fra oss selv og til Gud. Hos Ham er frel­se og ære, en mek­tig klip­pe og til­flukt.

Dette er fire dy­re­ba­re goder som er for­vart hos Gud og blir gitt oss av Gud. Vi kan kalle dem grunn­leg­gen­de ver­di­er. De er ut­trykk for en vir­ke­lig­het som gri­per inn i våre liv og for­mer oss i møte med li­vets kall og krav. Som kirke tror vi at den evig gode Gud unner oss dette og vil gi oss de goder Han har i eie: frel­se og ære, et fun­da­ment for våre liv og til­flukt i om­skif­ten­de kår.

Kan­skje over­ras­ker det at men­nes­kets frel­se nev­nes sam­men med dets ære. Men ser vi på for­tel­lin­ge­ne om Jesus og det han gjor­de, vil vi se at men­nes­kers frel­se ofte hen­ger sam­men med at de får æren til­ba­ke:

- Se på tol­le­ren Sakkeus, lands­svi­ke­ren som var ut­støtt fordi han var i ok­ku­pa­sjons­mak­tens tje­nes­te.

- Se på kvin­nen som var gre­pet i ek­te­skaps­brudd og ble fros­set ut av det gode sel­skap.

- Se på de spe­dals­ke som måtte leve uten­for sam­fun­net i øde­mar­ken, og den blin­de Barti­meus som levde alene i mørke.

Disse per­sone­ne var men­nes­ker som om­gi­vel­se­ne hadde fra­tatt ære. Men Jesus løf­tet dem opp. Han møtte dem med frel­sen fra Gud og gav dem ver­dig­he­ten, stolt­he­ten og æren til­ba­ke. Og hans bud­skap var: Slik er Gud.

Gud løf­ter den ned­bøy­de opp. Gud gir den for­ak­te­de ære. Det er en annen form for ære enn den men­nes­ker selv må ta vare på - hevde, hevne og gjøre seg for­tjent til. Den selv­hev­de­de ære er en skjør ære. Noen gan­ger en far­lig ære. Den ære Gud gir et men­nes­ke, er ro­bust og urok­ke­lig, og sam­ti­dig mild som nåden den er skapt og for­met av.

Frel­sen og æren fra Gud er en klip­pe å stå på når grun­nen el­lers svik­ter. Når du rok­kes som men­nes­ke, av sorg eller svik, får du stå trygt på dette at Gud els­ker deg. Når du jages av noen som ikke vil deg vel, av krav du stil­ler til deg selv, av skam som andre vel­ter på deg, har du et sted å søke til­flukt. Enten det er storm eller stil­le, Gud er den som frel­ser og sier: Du er dy­re­bar i mine øyne.

Mot slut­ten av andre ver­dens­krig skrev Bjar­ne Rab­ben en salme og satte ord på denne troen og til­li­ten:

Eg veit ei hamn for meg som heim­laus van­kar

Og som i liv­sens storm så lett driv av.

Eg veit ei hamn for mine redde tan­kar

Som flyg lik trøyt­te fug­lar over hav.

Eg veit ei hamn som hei­ter Kris­ti nåde,

Ei hamn i liv­sens jag og dø­dens natt.

Der er det bot for brot og vern mot våde,

Der finn mitt mødde hjar­ta hei­men att.

Som kirke tror vi at den evig gode Gud unner oss dette. At Han - om så ingen andre - vil oss vel. Der­for dette inn­tren­gen­de råd fra sal­mis­ten: Over­gi deg til Ham! Øs ut ditt hjer­te for ham! - Den som har det vik­tigs­te for­vart hos Gud, kan ikke miste annet enn det som er mind­re verdt.

Denne tro og til­lit ble også driv­kraft for mange i den na­sjons­byg­ging som fulg­te etter 1814. Den frel­se og ære, den klip­pe og til­flukt som er hos Gud, er ikke pas­sivt stille­stå­en­de. Når Gud rei­ser den ned­bøy­de opp og gir den for­ak­te­de ære, set­tes også men­nes­ker i be­ve­gel­se.

Pau­lus har satt ord på denne be­ve­gel­se, og på det land­skap Gud sen­der oss ut i. Han ber om at vi må bli i stand til å opp­da­ge «bred­den og leng­den, høy­den og dyb­den i Kris­ti kjær­lig­het». I dette åpne land­skap skal tro bli til hand­ling og Kris­ti kjær­lig­het til kon­kret gjer­ning for min neste. I til­lit til Ham som rei­ser ned­bøy­de opp og gir for­ak­te­de ære.

Hans Ni­el­sen Hauge, leg­pre­di­kan­ten fra Rolvs­øy i Øst­fold, var en som slik ble reist opp og satt i be­ve­gel­se. For 200 år siden ble han opp­hav til en fol­ke­lig be­ve­gel­se som bidro til å bygge det nye Norge. Her ble leg­folk myn­dig­gjort og tok an­svar i sine lo­kal­sam­funn. I dens spor voks­te in­du­stri, jord­bruk og næ­rings­liv, dia­ko­ni og mi­sjon. Fran­cis Sei­er­sted har ut­talt: «Hauge­be­ve­gel­sen var med på å legge grunn­la­get for et fun­ge­ren­de de­mo­kra­ti i Norge.» Og driv­kraf­ten var tro­ens fel­les­skap med Jesus, en ny kjær­lig­het til Gud og til med­men­nes­ker.

Ved vårt Grunn­lovs­ju­bi­le­um vil vi at tro­ens fel­les­skap med Jesus, kjær­lig­he­ten til Gud og til med­men­nes­ker også skal være vårt bi­drag som kir­ker og krist­ne til et åpent og mang­fol­dig sam­funn. Vi tror også at Gud unner oss det. Midt i de mange end­rin­ger som skjer - i po­li­tis­ke pro­ses­ser, i våre fel­les­skap og egne liv - vil Gud gi oss en for­ank­ring som går dy­pe­re, et for­plik­ten­de an­svar for hver­and­re og en frem­tid som rek­ker leng­re.

«Hos Gud er min frel­se og min ære.

Min mek­ti­ge klip­pe, min til­flukt er hos Gud.

Stol all­tid på ham, dere folk,

øs ut deres hjer­te for ham!

Gud er vår til­flukt.»

Ære være Fa­de­ren og Søn­nen og Den hel­li­ge ånd som var, er og blir én sann Gud, fra evig­het og til evig­het! Amen.