Herren skal stride for dere, og dere skal være stille

«Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 2. Mos 14:13-14

Israelsfolket hadde endelig unnsluppet fangenskapet i Egypt. Under ledelse av Moses var de på vandring mot friheten; mot det landet Gud hadde lovt å gi dem. Nå har de slått leir ved havet og aner fred og ingen fare.

Plutselig endrer situasjonen seg. Lyden av hester høres i det fjerne, og de kan snart skimte konturene av Faraos hær som nærmer seg. Farao har ombestemt seg, han vil ha slavene sine tilbake.

Tenk for en håpløs situasjon! Framfor dem ligger Rødehavet, bak dem kommer egypterne stormende. De kan ikke se noen utvei. Redselen griper tak i dem, og de begynner å rope til både Gud og Moses. Snart blir redselen til anklager:

«Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? (...) Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen» (2. Mos. 14, 11-12).

Folket har plutselig glemt hvordan Gud viste sin kraft ved å redde dem ut av Egypt i utgangspunktet.

Det var sikkert ikke lett for Moses å være en standhaftig leder i denne situasjonen. Men han visste hvem som var på deres side. Han hevet stemmen og kunngjorde for folket: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (2.Mos.14,14).

Jeg vet ikke hvordan israelsfolket reagerte da de hørte disse ordene. Kanskje ble de bare enda mer provosert. Kunne ikke Moses se at situasjonen var håpløs? Hvordan skulle Gud kunne redde dem nå? Ingen kunne forutsett hva som kom til å skje kort tid etter:

Gud beskytter folket fra Faraos hær, deler Rødehavet i to og får alle helskinnet over. Gud hadde kontrollen hele tiden. Israelsfolket skulle ikke gjøre annet enn å være stille og la han kjempe kampen for dem.

Jeg stopper ofte opp ved verset i 2. Mos. 14, 14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille». Disse ordene sier meg mye om Guds rolle i mitt liv. Mange ganger kan man komme i situasjoner som virker totalt håpløse. Det finnes ingen utveier, og Gud føles langt unna. Da er det godt å vite at jeg kjenner den samme Gud som delte Rødehavet i to. Han har kontrollen, midt i det aller mest håpløse.

Også i kristenlivet kan jeg møte vanskelige situasjoner. Kampen mot både tvil og synd i eget liv kan oppleves håpløs, og jeg kan kjenne på redsel for om jeg klarer å nå fram til himmelen. Da blir også disse ordene så treffende: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille».

Jesus kjempet kampen for meg da han døde på korset for mine synder. I utgangspunktet er min situasjon håpløs: Jeg klarer ikke å gjøre meg fortjent til Guds himmel i meg selv. Kampen mot synden er på forhånd tapt for min del. Mitt eneste håp ligger i å være stille og la Gud gripe inn med sin redning: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag!» (2.Mos.14,13).

Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

2. Mos 14:13-14

Her finner du de 100 siste andaktene