Enhet og den rette lære
«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).
Menigheten er ikke et meningsfellesskap, men et tro- og livsstilsmiljø. Vi er som et reisefølge av pilegrimer på vei mot et felles mål, om enn med forskjellige utgangspunkt og reiseruter.
I menigheten er vi en familie, bundet sammen av kjærlighetens bånd i et søskenfellesskap med Gud som far. Søsken kan man ikke velge selv. Vennskap og enhet er derfor ikke et utgangspunkt, men heller et mål.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dessverre har protestantisk kristendom etter reformasjonen gruppert kristne etter teologiske standpunkt. Nye menighetsdannelser har i altfor stor grad blitt til fordi man tar avstand fra andre kristnes meninger.
Da den karismatiske vekkelsen spredte seg i alle etablerte trossamfunn på slutten av sekstitallet, var lengselen etter enhet mellom kristne en viktig drivkraft. Det som begynte med en personlig, åndelig fornyelse, fødte en ny trang etter enhet med kristne fra andre tradisjoner. Katolikkene og pinsevenner ble trukket inn i varmen. Man oppdaget kjærligheten og gleden av å være sammen i et større fellesskap hvor vi kunne tilbe og tjene Gud på nye måter.
Søken etter kristen enhet bør fortsatt prioriteres framfor medlemskap i «de riktige meningers klubb».
-----
Vil du lese flere andakter?Her er andaktsarkivet vårt :-)
