En diktator er død, en konvertitt er fri

Etter dager med forvirring og ryktespredning var det klart. Islam Karimov, Usbekistans president og diktator, er død. Lørdag ble han begravd med en storslått seremoni i fødebyen Samarkand.

Mens verdenspressen viste spektakulære bilder av begravelsen i en av de vakreste byene ved Silkeveien, gikk nyheten om en annen usbekisk mann under radaren hos de fleste. Dmitry Shestakov, en av diktatorens mange ofre, nådde endelig frem til friheten.

«Usbekistan? Har dufunnet landet i Donald?» spurte folk da jeg skulle reise på min første og eneste tur dit en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Bare et drøyt tiår var gått siden landet ble uavhengig. Det hadde vært del av det gamle Sovjetunionen og var fremdeles lite kjent blant folk flest.

Selvstendigheten kom med økt frihet for usbekerne, men tøværet var forbigående. Ganske snart begynte regimet å stramme inn her som i de andre sentral­asiatiske landene. President Karimov fikk effektivt stoppet alle politiske utfordrere. Religions- og ytringsfriheten ble kneblet. Landet plasserte seg blant verdens brutale diktaturer – og er siden blitt værende i dette selskapet.

Å reise rundt som turist i Usbekistan var en opplevelse for livet. De gamle Silkevei-byene Khiva og Urgench var vidunderlig vakre. Moskeene med sine turkise kupler og vegger dekorert med blå keramiske fliser glitret i sola. Dyktige håndverkere solgte tekstiler, treskurd og keramikk slik det var gjort i århundrer.

Å komme til den nordligste provinsen, Karakalpakstan, var derimot sjokkerende. Der Aralsjøen en gang hadde vært lå båtene nå på tørt land, takket være en av verdens største økologiske katastrofer. Jordsmonnet var forgiftet. Folk led.

Også i Ferghana-dalen, i øst, hadde innbyggerne det vanskelig, men av andre grunner. Den frodige, fjellrike Ferghana-dalen grenser til Kirgisistan og Tajikistan og var kjent som et område der radikal islam sto sterkt.

Under den vakre overflaten så jeg en tøff virkelighet. Jeg møtte kristne med muslimsk bakgrunn som ble brutalt forfulgt på grunn av troen sin. For meg ble disse møtene livsforvandlende. Ett av dem, med en liten gruppe modige, unge menn, fant sted sent en kveld på en restaurant.

De lot som de hadde selskap, men hver gang servitørene gikk ut av rommet fortsatte de å dele historiene sine. Det var såre fortellinger om utfrysning, arrestasjoner og tortur, men samtidig kraftfulle vitnesbyrd om hva troen på Jesus hadde betydd for dem. Jeg glemmer det aldri.

Men jeg fikk også oppleve den usbekiske gjestfriheten og ble invitert på palov, en krydret risrett med kjøtt og grønnsaker, og ble en smule forskrekket da jeg skjønte at alle skulle spise av det samme fatet. Lynraskt fikk jeg i meg maten, før naboen kom over på mitt territorium. Og jeg fikk være med på menighetsfest der folk danset til de ikke hadde pust igjen. «Fester» på bedehuset hjemme ble aldri mer det samme.

Ett av stedene jeg besøkte var Ferganadalen. Det var her pastor Dmitry Shestakov bodde, men jeg møtte ham ikke. Hans personlige drama begynte først flere år senere.

21. januar 2007 ble han arrestert under et raid mot en pinse­menighet i Andijan, byen der et demokratiopprør ble brutalt slått ned våren 2005. Shestakov ble funnet skyldig i to forhold: Han hadde organisert ulovlige religiøse grupper og distribuert materiale som truet den offentlige trygghet og fred. For dette måtte han sone fire år i en fangeleir som lå hele 45 mil hjemmefra, slik at det ble vanskelig for kona og de tre døtrene å besøke ham.

Straffen fortsatte i form av overvåkning og isolasjon da han omsider ble løslatt. Myndighetenes tette overvåkning gjorde at den tidligere så aktive pastoren ble sittende alene hjemme i huset sitt. Det var svært risikabelt for andre kristne å ha kontakt med ham. Han ble drapstruet, og han måtte søke om tillatelse for å gå ut av huset.

Etter to år innså han at det var umulig å bli værende. Han klarte å flykte til Ukraina med familien og fikk innvilget flyktningstatus avFN. Tre år senere, tirsdag i forrige uke, landet Dmitry Shestakov med kona og de to yngste døtrene i USA. Den eldste hadde i mellomtiden giftet seg og ble værende i Ukraina.

Etter ni tøffe år er de endelig trygge, men materielt står de på bar bakke, skriver nyhetstjenestenWorld Watch Monitor. De har ikke penger, ikke hus og har fått med seg svært få eiendeler. Nå er det startet pengeinnsamling for at de skal få litt startkapital.

Dagen etter at familien Shestakov kom til USA, skulle diktatoren de flyktet fra ha deltatt på feiringen av Usbekistans 25 årsjubileum. 31. august 1991 erklærte Islam Karimov Usbekistan som selvstendig stat. 29. desember samme år ble han valgt til president. Det har han vært siden.

Men da jubileet skulle feires var han ikke å se. I stedet kom meldingen om at han var innlagt på sykehus med en «uspesifisert» sykdom. Fredag kveld bekreftet usbekisk TV at presidenten var død.

Usbekistan ligger på 15. plass påÅpne Dørers liste over verdens verste kristenforfølgende regimer. De har også status som «country of particular concern», land der det er særlig grunn til bekymring for brudd på trosfriheten, ifølge det amerikanske utenriksdepartementet.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at forholdene blir bedre for de kristne med det første. Den usbekiske statsviteren Kamoliddin Rabbimov sier til Washington Post at det autoritære styret trolig vil fortsette. Han hevder at alle aktuelle arvtakere har stått Karimov nær, og de er alle overbevist om at hans måte å styre på er den eneste mulige for å opprettholde stabilitet. Det vil si at landets kristne kirke fremdeles trenger våre bønner og vår støtte, men pastor Shestakov kan endelig vende blikket fremover.