En avtale som gir håp

Det er også mulig å håpe at en ny og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten.

I avtalen om «utlendingsfeltet» som ble inngått mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre i forbindelse med regjeringsdannelsen i september 2013 var det tatt med et punkt om å utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)» i lys avUNHCRs retningslinjer ogEUs statusdirektiv.

Fra kirkelig hold ble dette punktet i avtalen mottatt med forventning. Erfaringen med behandlingen av konvertitter fra islam til kristendom både av utlendingsmyndighetene og i domstolene, har i flere tilfelle avdekket manglende teologisk kompetanse og kirkelige vurderinger har vært tillagt liten vekt.

Personlig har jeg i egenskap av biskop vært involvert i flere saker hvor jeg mener det ble gjort grove feilvurderinger av trosoverbevisningen, og jeg er kjent med at utfallet har fått alvorlige konsekvenser for dem som er blitt returnert.

Justisministeren fulgte til slutt opp saken med å be advokatCecilie Schjatvet i 2014 forestå en slik utredning. Hennes utredning forelå i fjor vår, og inneholdt flere viktige poenger som blant annet gikk på risikovurdering ved hjemsendelse der en har hatt som praksis å forutsette diskresjon angående endret religiøs tro og på vurderingen av «den emosjonelle siden av søkers konvertering». Schjatvet satte dermed fingeren på de to viktigste spørsmålene sett med kirkelige øyne.

Vi har ventet på oppfølgingen. Og nå er den kommet. Takket være KrFs standhaftighet og statsrådListhaugs vilje til å oppfylle forpliktelsen i avtalen fra 2013. Begge parter bør takkes for dette viktige skrittet til å komme ut av den bakevja konvertittbehandlingen har vært i.

Avtalen som nå er inngått gir mulighet til en bredere, fastere og mer institusjonalisert kommunikasjon mellomUDI/UNE på den ene siden og representanter for kirkesamfunn og organisasjoner på den andre. En åpner også for å kunne føre «vitner» i nemndsbehandlingen der fokus er vurderingen av «indre overbevisning». I tillegg skal det opprettes en såkalt «pool» med ressurspersoner.

Dette er viktige tiltak som bærer i seg muligheten til en ny og tydeligere erkjennelse av «den emosjonelle» siden av saken, og dermed altså muligheten til å ta den enkeltes egen troshistoriske fortelling på alvor slik dette har kommet til syne i samvirke med menighet og kirkelige ansvarspersoner.

Ett interessant punkt i denne sammenheng er avtalens spesielle utfordring tilDen norske kirke om å konkretisere innholdet «i den religiøse kompetansen kirken ønsker å bidra med». Dette må tolkes som en direkte oppfølging av flere kirkelige uttalelser blant annet iBispemøtet. Det åpner for at det kan opprettes «spesialiserte enheter med tilsvarende kompetanse» i UDI og UNE, uten at dette presiseres nærmere.

Den inngåtte avtalen kan vise seg å bli et viktig skritt på veg mot ny respekt for religiøs overbevisning i vurderingen av behovet for beskyttelse. Det betyr også at det ikke lenger blir så lett å tilpasse vurderingene generelle «innvandringspolitiske hensyn». Religiøs overbevisning blir et tydeligere og mer selvstendig tema. Dette lover godt.

Men den nye avtalen mellom KrF og regjeringen, så viktig som den kan vise seg å være, svarer ikke på den første utfordringen som Schjatvet tok tak i, nemlig risiko- og diskresjonsvurderingen ved eventuell hjemsendelse. Min erfaring er at det også her gjøres store feil. Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet.

Diskresjonskravet er for mange illusorisk allerede ved avhør ved gjenkomst. Håpet må være at kommunikasjonen mellom det kirkelige feltet og utlendingsmyndighetene, også vil åpne for ny forståelse av disse utfordringene. Derfor er det spesielt viktig at ogsåLandinfo trekkes inn i det nye opplegget slik avtalen forutsetter.

For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonenStefanusalliansen som er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Det er også mulig å håpe at en nye og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten. Og dersom det likevel blir nødvendig å få prøvet saker for domstolene, kan også disse sakene nå få en mer konsekvent og tydelig profil. Til det vil det kanskje være nødvendig med en sak i vårt høyeste rettsorgan.

Uansett: gjennom de prosessene det nå legges opp til, vil forhåpentligvis det religiøse feltet bli tydeligere i de juridiske vurderingene.