Ekstremister på begge sider

«Martyrer» kunne vært et hyperaktuelt stykke om religiøs ekstremisme i terrorens tid. Dessverre ødelegges oppsetningen av manusforfatterens og regissørens ønske om å være politisk korrekt.

Et ungt menneske radikaliseres. Legger om livsstilen totalt. Utvikler hat mot omverdenen. Mener at de vantro og jøder må dø. Og ender opp med selv å ta steg for å sette den guddommelige drapsordren ut i livet.

Det er plottet i stykket «Martyrer» som hadde premiere påNationaltheatret i Oslo i forrige uke.

Fremmedkriger

Samtidig er dette en situasjonsbeskrivelse som vi dessverre har blitt altfor godt kjent med både i Europa og i vårt eget land de siste årene. «Fremmedkriger» var årets norske nyord i 2014. Ungdom som har vokst opp i Norge reiser ned til Syria og Irak for å slutte seg til terroristene iDen islamske stat. Omfanget har vært så pass stort og omstendighetene så spesielle at den norske eksporten av fremmedkrigere har havnet på forsiden av The New York Times.

Denne typen religiøs og voldelig radikalisering er med andre ord toppaktuell. Det burde være et særdeles velegnet utgangspunkt for å lage hardtslående og medrivende samtidsteater.

Men «Martyrer» skusler vekk sjansen sin. Og ender dessverre i stedet opp med å bli et mageplask. For i dette stykket har de ansvarlige valgt å plassere en 13 år gammel kristen jente som ekstremist. Det er kristne Benedicte som er ekstrem. Det er en kristen bibellesende jente som prøver å drepe biologilæreren sin fordi hun underviser i evolusjonslæren. Og dessuten er læreren jøde. De fortjener jo uansett å dø fordi de drepte Jesus.

Ikke troverdig

Lena Kristin Ellingsen gjør sitt beste i rollen som Benedicte. Bibelversene hagler, spyttklysene flyr og bukser trekkes opp og ned. Alt i et bankende kjør. Det er ikke skuespillerprestasjonene det er noe i vegen med. Men i realiteten har Ellingsen en ganske umulig oppgave. Hun skal prøve å skape en troverdig person ut av en rollefigur det fremstår som ganske umulig å tro på.

Og bedre blir det ikke av de helt åpenbare selvmotsigelsene i stykket. Benedicte nekter å være med på svømmeundervisning fordi hun mener at hun viser for mye hud i en badedrakt. Men i en senere scene kler hun seg kliss naken i klasserommet.

Beklager, men Benedicte blir aldri troverdig. Slike folk finnes rett og slett ikke. Så kan det selvfølgelig innvendes at teater er og skal være fiksjon. Selvfølgelig er det dét. Men dette stykket er noe mer enn fiksjon. Det er den reneste science fiction. Og derfor griper heller ikke stykket meg.

Selvpisking

Det største spørsmålet jeg sitter igjen med er hvorfor folkene bak oppsetningen har valgt å plassere en kristen i en rolle som hadde passet hundre prosent til en voldelig islamist. For vi har jo faktisk denne typen voldelig religiøs ekstremisme på europeisk jord. Det finnes jo personer blant oss som mener at folk fortjener å dø en voldsom og brå død fordi de ikke følger strenge, menneskeskapte religiøse regler. Bare spør de etterlatte etter terroraksjonene i Paris, København og Brussel.

Men i dette stykket har regissør og manusforfatter valgt den politisk korrekte veien. Og det er samtidig den trygge veien. Kanskje er det her forklaringen ligger? Dette stykket blir det ikke noe farlig leven rundt. Og heller ingen trusler mot. Da hadde det jo vært mye mer ubehagelig å gå til virkelighetens verden. Lage en teateroppsetning om den voldelige islamismen og hvordan den radikaliserer europeisk ungdom.

Men det vil vi jo helst ikke gjøre. Vi vil jo for all del ikke stigmatisere. Da er bedre å drive med selvpisking. Gjøre somJonas Gahr Støre. Peke på at det er ekstremisme på begge sider. Vise at vi også har våre egne ekstremister.

Selv når de ikke eksisterer.