Buddhisme, nyåndeliget og kristen tro - duell eller åpent møte?

Nettopp dette begrepet som står sentralt hos Annie Schaug, viste seg å være en nøkkel i møtet med buddhismen. Det leder troen fra hode til kropp. Kristen tro er ikke først og fremst en samling læresetninger, men noe vi erfarer og praktiserer i våre liv.

Den tverrkirkelige organisasjonen Aglow, som samler kvinner til bønn i 170 land, holder nasjonal konferanse i Oslo om kort tid. Ifølge Dagens nettsider skalAnnie Schaug undervise om «Åndelig forvirring i vår tid, om Jesusveien i hverdagen og om utrustning på veien». Hun vil særlig ta opp forholdet mellom buddhisme, nyåndelighet og kristen tro.

Viktige spørsmål. Spørsmålene Aglow setter på dagsorden har stor tyngde i mange menneskers liv, og det er livsviktig i dagens sekulariserte og flerreligiøse virkelighet at kirken går grundig inn i dem. Disse spørsmålene har vært i sentrum avAreopagos sitt arbeid i 100 år. Her er noen av våre viktigste erfaringer.

Areopagos (tidligere Buddhistmisjonen) sin grunnleggerKarl Ludvig Reichelt – i Norge mest kjent som forfatter av salmen «Din rikssak» – kom tilKina som misjonsprest i 1903. Han erfarte snart at de vanlige kristne arbeidsmåtene, forkynnelse og undervisning, ikke fungerte i møte med praktiserende buddhister og taoister, ikke i det hele tatt. Snarere førte de Reichelt og hans tilhørere inn i adskilte rom, uten kommunikasjon.

Mens Reichelt var i en dyp krise, var det som om han hørte Paulus sine ord på Areopagos: «Han (Gud) er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Ap. gj. 17,27–28). Litt etter litt forsto Reichelt at det ikke var han, misjonæren, som først brakte Gud til Kina. Gud var foran og hadde allerede satt sine spor i mennesker, kulturer og religioner. Buddhistmisjonen skapte et arbeid der vi lytter etter Guds spor i den andres dyp, lærer av dem og inviterer søkende mennesker inn i et åpent, hellig rom der vi praktiserer troen og deler hva den betyr for oss.

Også i vår sammenheng var det kvinner som spurte: «Hva kan vi gjøre?» I 1949 reiste diakonissen Elisabeth Petterson til Hongkong sammen med to andre kvinnelige misjonærer. De oppsøkte de buddhistiske vegetarhallene. Vegetarhallene var ledet av buddhistiske nonner, men reist av yrkesaktive kvinner som lengtet etter et dypere og mer disiplinert religiøst liv. Her tok de inn i perioder for hvile, veiledning og tilbedelse. Etter hvert reiste misjonærene en kristen vegetarhall: Ai tao yuan – «Hagen der man er glad i Kristus». Dit inviterte de kvinnene som de møtte i de buddhistiske vegetarhallene.

Erfaringen er at de gjensidige besøkene overvant kommunikasjonskløften, og det utviklet seg vennskap som åpnet for dype samtaler om tro og eksistensielle spørsmål. Etter hvert ble mange med bakgrunn i østlig religiøsitet tilhengere av Jesusveien. Nettopp dette begrepet som står sentralt hos Schaug, viste seg å være en nøkkel i møtet med buddhismen. Det leder troen fra hode til kropp. Kristen tro er ikke først og fremst en samling læresetninger, men noe vi erfarer og praktiserer i våre liv. Misjonærene på sin side lærte mye av de buddhistiske kvinnene om hvordan de kunne skape rom for kristen fordypning i en travel hverdag.

Samtidig med at kristne misjonærer reiste østover, reiste østlige misjonærer vestover for å «frelse vesten fra materialismen». Et resultat av dette er at yoga, mindfulness og en rekke andre kroppslige praksiser og mentale teknikker med opphav i østlig religiøsitet i dag oversvømmer det norske samfunnet. For det meste i en sekularisert versjon. Mange menigheter og enkeltpersoner spør om det er greit for kristne å praktisere dette.

Vi svarer at disse praksisene ikke er farlig i seg selv. De må bedømmes ut fra sammenhengen de praktiseres i. Den enkelte bør kjenne etter om deres yoga og mindfulness-praksis er livgivende og samlende eller om frukten er ødeleggende og splittende. Et annet viktig spørsmål å stille er om praksisen bringer bort fra kjærligheten og bønnen til Kristus, eller om det kan utvide og utdype denne. Den avgjørende skjelningen handler om hva vi kan ta inn under Kristi herrevelde i våre liv.

Mange ønsker å ta yoga og mindfulness inn i en menighetssammenheng. En viktig årsak til dette er at kunnskapen om at det finnes en rik kristen meditasjonstradisjon har gått tapt. Areopagos arbeider for at menighetene gjenfinner denne skatten, både for å nå mennesker som søker en meditasjonsvei, og for å fordype kristnes tro i en tid der sekulariseringen ustanselig drar oss mot overflaten. Blant annet arrangerer vi et seminar om kristen meditasjon i Bergen 28.–29. oktober. Det er også mulig å døpe yoga og mindfulness og ta det inn i en kristen sammenheng. Da er det viktig at hele menigheten trekkes med i en samtale om hva denne praksisen er og ikke er.

Mange spør hvor grensene går mellom kristen tro, buddhisme og nyåndelighet. Spørsmålet er forståelig fordi det speiler et allmennmenneskelig behov for klarhet, forutsigbarhet og kontroll. Behovet blir ikke mindre i vår postmoderne tid, der mange opplever at mye flyter. Men som kristne tror vi på en grenseløs Gud. Hvordan kan vi da spørre om hvor grensene for troen vår går og forvente å finne svar på det? I den grad spørsmålet har noe svar, så må det være at grensen er i sentrum: i Jesus Kristus, han som bryter gjennom alle grenser.

Areopagos møter mange mennesker som har gjort negative åndelige erfaringer gjennom buddhistiske og nyåndelige praksiser. Samtidig møter vi, blant annet på alternativmessene der vi er til stede med samtale og kristne trospraksiser, mennesker som har gjort negative erfaringer med kristen forkynnelse, bønn og annen praksis. Vi råder alle til å skygge unna okkult virksomhet og åndelig maktutøvelse og manipulasjon, enten overskridelsene skjer i østlige, nyåndelige eller kristne sammenhenger. Til kristne som deltar i for eksempel yoga og mindfulness sier vi også at det er viktig at de har trygghet for at lederne/lærerne vet hva de holder på med, og ikke har en skjult, religiøs agenda.

I møte med den flerreligiøse virkeligheten er det viktig at vi stiller disse spørsmålene: Hva har Gud villet med de religionene og kulturene vi møter? Hvordan kan de bidra til å fordype kristen innsikt og erfaring? Hvordan utvikler vi konkrete Jesus-etterfølgelsesveier som kan bevege troen fra hodet til å gjennomsyre hele mennesket? Hvordan styrker vi stillhet, meditasjon og kontemplasjon i menighetenes liv, slik at troen kan bli mer reflektert og slå dypere røtter ned mot mysteriet: Den treenige Guds vesen og vei med vår verden.

Les også: