Åpent vindu
Bønn og lovprisning. Begge deler sømmer seg for oss små mennesker. Vi roper til Gud om hjelp, og vi priser ham for hans store gjerninger.
Hva var Daniels hemmelighet? Jeg tror jeg vet det. Han hadde gode rutiner for livet sitt. Han gjorde det samme hver eneste dag. Ritualer gir trygghet.
Men poenget var selvsagt det han gjorde. Han bøyde sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn. Han gjorde det foran vinduer som var åpne og som vendte mot Jerusalem (Dan 6:11).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bønn og lovprisning. Begge deler sømmer seg for oss små mennesker. Vi roper til Gud om hjelp, og vi priser ham for hans store gjerninger.
Vaner setter dype spor. Så dype at vi fortsetter med vanen også om livssituasjonen skulle endre seg. Slik var det i alle fall med Daniel.
Det kom trange tider - med trusler om tvang. Fiender ønsket ham bort. Hva gjorde han? Han skjønte det var risikabelt, men han gjorde som før: Han bøyde seg foran de åpne vinduene. Så lød det angstfull bønn … og? Ja, riktig: Lovprisning. Tre ganger om dagen.
I en gjestebok leste jeg at noen hadde skrevet: «Ha alltid åpent i deres hjem et vindu vendt mot Jerusalem!» Egentlig er dette et privilegium: Å be og lovprise Gud i Jesu navn!
Vi trenger mange slike Daniel-hjem i Norge.
Skal vi gjøre et forsett? Gjøre som Daniel gjorde? Gjøre som det sto i gjesteboken? Sørge for at vi, i overført betydning, har et vindu åpent, vendt mot Jerusalem?
