Åndelig omsorg i sårbare faser

Etter hvert som vi blir eldre, opplever mange av oss at bevisstheten om vår egen dødelighet blir sterkere. Da vokser gjerne også behovet for å snakke med andre om livet, døden og evigheten.

I dagens avis sier førsteamanuensis Tove Giske ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen at tro har blitt tabu blant helsearbeidere.

Les også:

Dette er en viktig påpekning, særlig med tanke på omsorg i livets siste fase. Fra et kristent ståsted er det trist å registrere dette på generelt grunnlag. Når det gjelder troende pasienters behov for åndelig omsorg er den religiøse fremmedgjøringen ekstra alvorlig fordi disse ikke uten videre er i stand til å oppsøke åndelige fellesskap selv.

En del av Norges lange og rike kristne historie er at flere av våre sentrale helseinstitusjoner ble startet med et uttalt kristent siktemål. Mye har skjedd siden den gang, men det er grunn til å tenke gjennom hvordan arven fra Cathinka Guldberg (1840-1919) kan komme til anvendelse også i dag. Guldberg regnes gjerne som selve grunnleggeren av den moderne sykepleierutdanningen her i landet. Hun hadde en tydelig kristen tanke til grunn for sitt yrkesliv.

Men også for helsepersonell som selv ikke eier en kristen tro skulle det være sentralt å ta hensyn til de pasientene som ønsker åndelig omsorg, ikke minst i noen av livets mest sårbare faser. Dette handler ikke om påtvinge noen deltakelse i religiøse handlinger, men om å ta på alvor de behov som pasientene har.

Det er tankevekkende når Tove Giske i dag refererer unge helsefagarbeidere som sier at det er mer tabubelagt å snakke om tro enn om seksualitet. Det sier noe om hvor privatisert religion har blitt her i landet. Tilløpene til religionsangst gjør det vanskeligere å møte troende pasienters behov.

Det handler ikke nødvendigvis mest om motvilje, men mer om usikkerhet. For sykepleiere og andre helsefagarbeidere som selv ikke har mye erfaring med religiøs tro, er det forståelig at man kan kjenne seg usikker.

Men nettopp da er det viktig at både det offentlige og de aktuelle institusjonene er seg sitt ansvar bevisst slik at pasientene ikke blir skadelidende. For et menneske som har vært aktiv deltaker i et kristent fellesskap gjennom store deler av livet, kan det oppleves både sårt og vanskelig at man på sine eldre dager kan bli mer eller mindre avsteng fra deltakelse i slike fellesskap.

Når for eksempel bevegelsesmulighetene blir mindre, er det desto viktigere at behovet for både trøst og åndelig næring kan bli møtt også når man befinner seg på eldre- eller sykehjem. Det betyr naturligvis ikke at sykepleiere skal pålegges handlinger som strider mot deres egen overbevisning. Men det må både for personalet i første linje og for institusjonene være maktpåliggende å legge til rette for at de pasientene som ønsker noen å snakke med eller be sammen med, får disse ønskene ivaretatt.

Det handler om respekten for den enkelte pasient, men det handler også om godt helsestell. Som Tove Giske påpeker, vil personalet også kunne spare ressurser ved at pasienter som får noen å dele åndelig fellesskap med, oppleve en bedre allmenntilstand i kjølvannet av dette fellesskapet.