Alltid nær?

Om vi føler at Gud har kom­met på av­stand, er det enten fordi han skju­ler seg for oss eller fordi vi over tid har truk­ket oss bort fra ham.

«Gud er vår til­flukt og vår styr­ke, en hjelp i nød og all­tid nær.» (Salme 46,2) Hvor­dan kan det være at Gud all­tid er oss nær, selv når vi ikke kan merke det?

En ting er at vi søker nær­me­re Gud, men hva skjer egent­lig når vi «kom­mer på av­stand» fra ham?

Men­nes­ker søker seg til tider bort fra fel­les­ska­pet. Vi har et visst behov for pri­vat­liv, det å være alene, men vi kan aldri skju­le oss for Gud.

Han ser oss til en­hver tid og vil all­tid finne oss - selv om vi i vår hjelpe­løs­het eller sta­het har gått oss bort fra ham. Men­nes­ket føler til tider et behov for av­stand, selv fra Gud.

Noen gan­ger vil vi nem­lig gjøre våre egne ting, uten inn­blan­ding eller til­rette­vis­ning. Når syn­den blir for at­trak­tiv, trek­ker vi oss unna, og øns­ker ikke at noen skal komme så nær at vi blir av­slørt.

Når syn­den er ut­ført, øker det av­stan­den både til Gud og andre men­nes­ker. Før vi har kom­met til oss selv, og er­kjent vår nød, øns­ker vi ikke at Gud skal komme for nær.

Så er det all­tid vi som først trek­ker oss unna. Når vi an­kla­ger Gud for å være fjern, må vi huske at han aldri tar ini­tia­ti­vet til noen skils­mis­se. Gud hater den slags.

Om vi føler at Gud har kom­met på av­stand, er det enten fordi han skju­ler seg for oss eller fordi vi over tid har truk­ket oss bort fra ham. Men i vår nød vil han all­tid være nær­me­re enn vi tror.

Han er tro­fast om vi er tro­løse. Føl­bar eller usyn­lig? Det er hans an­svar. Vi må bare stole på løf­tet: All­tid nær! All er­fa­ring be­gyn­ner med tro.