Å lytte til Gud

- Lytter en mer innover i eget sinn enn innover i Skriften kan en fort gå seg vill.

På bi­bel­sko­ler, i me­nig­he­ter og på krist­ne stev­ner hol­des det re­gel­mes­sig un­der­vis­ning om «å lytte til Guds stem­me».

Noe av for­ut­set­nin­gen for denne un­der­vis­nin­gen synes å være at de fles­te av oss ikke er til­strek­ke­lig lyd­høre for hva Gud vil si inn i våre liv. En får et inn­trykk av at Gud sta­dig vil si oss noe.

Men vi er dår­li­ge lyt­te­re, som en ra­dio­mot­ta­ker som ikke kla­rer å ta inn den rik­ti­ge fre­kven­sen. Vi tren­ger å bli mer fin­inn­stilt, så vi kan motta mer fra Gud. Her blir så still­he­ten og sin­nets ro det mid­del som frem­for alt skal hjel­pe oss til bedre lyd­hør­het.

Jeg vil rette noen kri­tis­ke spørs­mål til denne tanke­gan­gen. Og det vil jeg gjøre med ut­gangs­punkt i for­eld­re-barn-re­la­sjo­nen.

For Gud er vår Far, og det er rett å tenke på vår re­la­sjon til ham som et for­hold mel­lom en far og hans barn. Er det da slik at jeg som far har et sta­dig behov for å si noe nytt til mine barn? Nei!

I den gode og tryg­ge re­la­sjon vet bar­net hva far og mor vil. Gode for­eld­re er ty­de­li­ge og kjær­li­ge. Barna kjen­ner deres vilje.

Er det ikke på samme måte med vårt for­hold til vår him­mels­ke Far?

Jeg mener det. Vi har Ordet. Vi kjen­ner hans bud og hans vilje. Det er det helt grunn­leg­gen­de.

Men taler ikke Gud også di­rek­te inn i men­nes­kers liv i dag?

For­nek­ter jeg det spe­si­el­le ord fra Her­ren, i gitte si­tua­sjo­ner, inn i men­nes­kers liv?

Nei. Gud har så mange måter å få oss i tale på.

Det kan skje ved pro­fe­tis­ke ord, gjen­nom for­kyn­nel­sen, ved et annet men­nes­ke i sam­ta­le og sjele­sorg, ved hen­del­ser og opp­le­vel­ser, som blir Guds stem­me inn i livet.

Men dette er noe som kom­mer til oss, som blir gitt oss, som rek­kes oss som spe­si­el­le hånd­trykk fra det høye, ikke som en dag­lig fore­te­el­se be­tin­get av min evne til å lytte.

Og alt som ikke kom­mer di­rek­te fra Skrif­ten må prø­ves på Skrif­ten.

Lyt­ter en mer inn­over i eget sinn enn inn­over i Skrif­ten kan en fort gå seg vill.

Fikk for­res­ten Moses møtet med Gud i ør­ke­nen fordi han var så stil­le? Neppe. Er det noen av kalls­opp­le­vel­se­ne til en Je­saia, Je­re­mia, en Amos eller Maria som skjed­de som følge av deres still­het? Neppe.

For Gud er su­ve­ren. Han er ikke av­hen­gig av vår evne til kon­temp­la­tiv ro for å få oss i tale. Han er ster­ke­re enn vårt eget sinn.

Dette må vi minne hver­and­re om.

Der­med har jeg ikke for­nek­tet be­ho­vet for still­het, ro, etter­tan­ke og medi­ta­tiv inn­le­vel­se i bøn­nens skole. For det gamle ordet gjel­der selv­sagt ennå:

«I still­het og til­lit skal deres styr­ke være» (Jes 30,15).