Å gripe anledningen

An­led­nin­ge­ne til å sette Jesus på saks­kar­tet kan plut­se­lig være der. På skogs­tu­rer. På fa­mi­lie­be­søk. På ar­beids­plas­sen. I lunsj­pau­se­ne. Etter ko­mite­mø­tet. Via te­le­fo­nen og epost.

Er jeg av dem som unn­skyl­der meg? Som vrir meg unna?

An­led­nin­ge­ne til å sette Jesus på saks­kar­tet kan plut­se­lig være der. På skogs­tu­rer. På fa­mi­lie­be­søk. På ar­beids­plas­sen. I lunsj­pau­se­ne. Etter ko­mite­mø­tet. Via te­le­fo­nen og epost. Mu­lig­he­te­ne til å dele troen med ven­ner duk­ker opp. Men gri­per vi an­led­nin­gen?

«Omgås med vis­dom med dem som er uten­for. Kjøp den lag­li­ge tid. La deres tale være venn­lig, men kryd­ret med salt, så dere vet hvor­dan dere skal svare en­hver» (Kol 4:6). Hva in­ne­bæ­rer dette?

Det må bety at vi skal ta ini­tia­tiv til sam­ta­ler. Og det må bety at vi gri­per an­led­nin­ge­ne når ikke-krist­ne stil­ler spørs­mål.

Å omgås dem uten­for «med vis­dom» er å opp­fø­re seg venn­lig, tro­ver­dig, om­tenk­somt og om­sorgs­fullt. Vi skal være oss selv. Bygge re­la­sjo­ner på en na­tur­lig måte. Kuns­tig og på­tatt evan­ge­li­se­ring fun­ge­rer dår­lig.

Men li­ke­vel… Skal årene bare gå uten at ven­ne­ne våre ut­ford­res?

Jeg har møtt krist­ne som er for fri­mo­di­ge med sine ord. For på­tren­gen­de. For uvør­ne i om­gan­gen med ikke-krist­ne. De kjø­per både den lag­li­ge og den ulag­li­ge tid.

Men de fles­te av oss er visst ikke slik. Vi kvier oss for kjø­pet.

Kan­skje kunne dette være tema neste gang vi har bi­bel­grup­pe eller mi­sjons­for­ening? Vi tren­ger å opp­munt­re hver­and­re. Både til vis­dom og fri­mo­dig­het.