Nå snakker de ikke lenger om skilsmisse

De befant seg i en ekteskapskrise. Helsen hadde kollapset, og samspillet fungerte ikke. Håpet ble Modum Bad. Der skulle de få fikset «den andre».

De kan le litt av det nå, to år etter.

Nadia og Jon Anders Johnsen er fortsatt gift og bor i Mjøndalen, rundt 40 minutters biltur fra Modum Bad. Der deler de hus med sønnene Marcus og Elias på henholdsvis ni og sju år.

Elias er på vei ut da Dagen ankommer, og etter en kort utgreiing om hva han skal, tar han med seg fotballen og løper.

– Du må være tilbake halv åtte, kommer det fra mor.

– Halv åtte! Det er altfor tidlig, innvender han.

Marcus leker i etasjen over. Han er innom stuen et øyeblikk og går fornøyd opp igjen med sjokoladekjeks og et nettbrett i hånden.

Reparert

– Tidligere brukte vi mye energi på å forandre hverandre. Det gjør vi ikke lenger, opplyser Jon Anders.

Paret har lært seg å snakke sammen om vanskelige tema, uten å havne i skyttergraven.

Relasjonen har blitt langt bedre, men problemer med helsen gjør seg fortsatt gjeldende. Etter at Nadia kom hjem fra Modum fikk hun konstatert at hun hadde ME, kronisk utmattelsessyndrom. Markus på ni har autisme, og Jon Anders har også sitt å stri med.

– Utfordringen ligger ikke lenger i relasjonen, men i de helsemessige utfordringene, sier Nadia.

Hun kommer opprinnelig fra Romania, men det er nesten umulig å høre. Hun snakker flytende norsk, nesten uten aksent.

Paret møttes i en pinsemenighet i Drammen og var i begynnelsen av 20-årene da de giftet seg.

– Husker dere når problemene i ekteskapet begynte?

– Utfordringene oppsto veldig tidlig, men det gikk fire-fem år før vi hadde betydelige problemer. Det skjedde da småbarnsfasen tok til for fullt. Vi kom inn i mønstre som vi ikke greide å komme ut av på egen hånd.

At de kom fra to ulike kulturer påvirket kommunikasjonen, men Nadia og Jon Anders mener at den viktigste forskjellen lå i at de kom fra to ulike familiekulturer.

– Det ga oss vidt forskjellige utgangspunkt da vi selv skulle stifte familie, forteller de.

Siste utvei

Nadia og Jon Anders hadde søkt flere steder før de havnet på Modum Bad Senter for familie og samliv. De hadde gått på kurs, og vært til samtale og terapi. Begge lå nede for telling da de søkte om opphold.

– Vi tenkte begge på skilsmisse, men det er jo ikke det første du vil. Modum ble en siste utvei, forklarer de.

Etter anbefaling fra fastlege og hjelpeapparat, sendte fastlegen en henvisning der det ble begrunnet hvorfor de trengte hjelp. Tre uker og ett intervju senere kom svaret. De hadde fått plass.

Bekymringen meldte seg raskt: Var det riktig å ta barna ut av skolen i 12 uker for at de skulle jobbe med relasjonen seg imellom? Men de hadde ikke trengt å bekymre seg. Barna stortrivdes på Modum fra første stund.

– Vi tenkte spesielt på Marcus, at det kunne bli for usikkert og krevende. Men tiden på Modum ble den beste tiden for han noen sinne, sier Nadia.

Jon Anders forteller at de nærmest ble bortskjemt på menneskelig godhet under oppholdet.

– Man føler seg godtatt, uansett hvordan man har det, og uansett hvilken historikk man har. De så ikke på oss med fordømmelse, sier Nadia.

Navngi følelser

Ved Modum fikk de hjelp med samspill, nærhet, intimitet, kommunikasjon, ansvarsfordeling og tillitsutfordringer de slet med.

– De hjalp oss til å forstå det rollemønsteret vi var kommet inn i. Hvorfor var jeg den som alltid tok pekefingerrollen? Og hvorfor trakk Jon Anders seg unna når ting ble vanskelig. Var han deprimert?

– Vi lærte mye om det å navngi hva man føler, og bli kjent med følelsene. Ved Modum tenker de at en følelse som ikke blir identifisert, anerkjent eller lagt merke til, vil bli forsterket og gjøre noe med deg. Det man derimot blir bevisst på, kan man selv gjøre noe med, konstaterer Jon Anders.

Når konflikten eskalerte, reagerte han ofte med å trekke seg inn i seg selv. Og jo stillere han ble, jo mer fortvilet og intens ble Nadia over å ikke få respons på sine følelser og tanker.

– Det var en prosess å finne ut hva jeg løper fra, og hvorfor jeg vil rømme unna. Jeg taklet rett og slett ikke ubehaget, forklarer han.

Lytte og gjenta

I terapitimene ble de fratatt muligheten til å prate om ektefellen og hva den andre visstnok skulle føle og mene. De fikk bare prate om sine egne følelser.

– Det brøt oss ut av et typisk skittkastingsmønster. I stedet måtte vi lære oss å lytte og gjenta det den andre sa med egne ord.

Paret lærte seg en tale- og lytteteknikk, som er en integrert del av samlivskurset PREP. Den har de fortsatt nytte av i dag.

– Jeg kan ikke hevde at vi praktiserer det konsekvent. Men teknikken har blitt en større del av vår daglige kommunikasjon, sier Jon Anders.

I parterapi lærte de at det er typisk i samlivet at man bare hører på den andre de tre første sekundene. Resten av tiden lytter man ikke egentlig, for da planlegger man hva man vil svare tilbake.

– Vi jobbet mye med det, og utviklet etter hvert en nysgjerrighet på hverandre. Vi skulle ikke bare gjengi monotont det den andre sa, men bruke egne ord, sier Nadia.

Matnyttig

Parterapien to ganger i uken opplevde de som mest matnyttig for sin egen del. I tillegg kom undervisning og hjemmebesøk der en terapeut var med dem i huset og observerte samspillet mellom de voksne og barna.

– Tempoet og intensiteten i opplegget er så lavt at det skal være mulig å gjennomføre - uansett hvor syk man er. Det førte til at de som hadde mer kapasitet kunne jobbet mer, sier Nadia.

Selv opplevde hun noen ganger etter terapien at det var forferdelig å måtte vente flere dager med å ta opp ting som var blitt virvlet opp i samtalen.

– Å kjenne på de følelsene var vanskelig. Jeg skulle ikke krangle med Jon Anders, og jeg måtte gå med følelsene alene. Det var i alle fall to helger der jeg var skikkelig sint på behandleren som satte i gang en prosess fredag, like før helgen. Jeg taklet det ikke, og truet med å dra hjem.

Men svaret hun fikk var det lite trøst i: «Hvis du føler det er riktig, kan du dra hjem», sa de.

– Men du bestemte deg for å bli?

– Ja.

Dårlig tid

12 uker kan høres ut som lang tid, men Nadia og Jon Arne tenkte allerede etter to uker at de kom til å få dårlig tid.

– Vi visste at vi måtte være effektive, og avgrense det vi ville snakke om til noen bestemte tema.

Mens andre par brukte mye tid til å prate sammen mellom terapitimene, jobbet de to hver for seg med sine prosesser.

– Det avhenger jo mye av hvem en er. Vi jobbet så dårlig sammen fra før, så for oss var det absolutt best å prate om ting sammen med en terapeut, forteller Nadia.

– Dere tenkte på skilsmisse i forkant. Var det en tanke dere raskt la bak dere?

– Nei, tanken på skilsmisse var aktuell for oss langt ut i oppholdet, forteller hun.

Da hun og Jon Anders dro hjem for å fortsette livet sammen, var begge usikre på om de ville få det til å fungere.

– Men vi følte oss bedre rustet. Vi hadde flere verktøy og hadde jobbet oss gjennom vanskelige ting. Vi hadde fått en del ting fram i lyset som hadde vært litt i tabuland. Effekten av å få det ut var frigjørende.

– Dere er begge kristne. Hvilken betydning har det hatt for forholdet?

– Vår felles tro var jo grunnen til at vi fant hverandre. Den har også vært limet som har holdt oss sammen, for terskelen for å skille lag har vært veldig høy. I tillegg har vi vært plantet i en kirke gjennom alle de «sesongene» vi har vært i, og det har betydd mye. Relasjoner med folk som har vært ute i «stormer» før, er svært verdifullt for oss, sier de.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.