En større Jesus

De greske amfiteatrene i antikken hadde to utganger: Livets og dødens port.

For mange år siden ble jeg invitert til et dødsleie. En eldre manns kamp mot kreft gikk mot slutten.Jeg kom for å trøste og ta farvel, men skjønte raskt at det var helt unødvendig. For mannen i sengen var urokkelig sikker på at Gud hadde lovet å gjøre han frisk igjen.

«Hvis ikke Gud holder dette løftet, kan vi i så fall bare stryke over alle de andre løftene i Bibelen også», sa han.

Og så overbevisende var han, at jeg gikk oppløftet ut. «Wow for en tro på Gud!», tenkte jeg.

Ikke mange dager senere døde mannen.

Og brått ble min overbevisning snudd til store spørsmål: Hadde Gud løyet? Var alle løfter i Bibelen nå ugyldige? Er alt vårt håp knyttet til dette livet? Hvor stor er egentlig Jesus da?

For to uker siden ledet jeg begravelsen til en venn. Arne Olav Frostlid ble bare 33 år, og lille Signe på fire år fikk, som mamma Marie beskrev det, en himmelpappa. Det blir knapt mer brutalt enn det. Det blir knapt mer håpløst enn det. Med tjukk hals stod vi der på Grefsen kirkegård og så en kiste gli ned i kald høstjord. Vi gråt og klemte hverandre. Til da hadde vi kjempet, bedt og knuget på håpet som en sommer vi ønsket aldri sluttet. Men kreft er noe dritt. Nå måtte vi innse at både høsten og døden var her. Og at slaget var endelig tapt. Eller?

Sannheten er at selv da, så vondt det enn gjorde (og fortsatt gjør), så sørget vi ikke uten håp. For Arne Olav var, underlig nok, ikke redd for å dø. Han var håpefull til å få leve lenger, absolutt. Han håpet på mer tid med Signe og Marie, mer musikk og flere somre. Men han møtte døden med verdighet, for håpet hans strakk seg også mye lengre enn det. Så da vi bar kisten ut av kirken denne vonde dagen, sang vi trassige håpefulle gospelsanger. For håpet døde ikke denne dagen.

Jeg vil hevde det koker ned til hvor stor Jesus du tror på. Hvis alt vårt håp er knyttet til dette livet, og at Gud må holde oss friske og levende for at vi skal tro på han, da blir Jesus liten og det blir egentlig ikke så stor forskjell på kristne og ateisters håp i møte med døden. Alt er uansett over når den kisten senkes.

De greske amfiteatrene i antikken hadde to utganger: Livets og dødens port. De forfulgte kristne som møtte sin skjebne i kamp mot villdyrene der inne, ble som regel slept ut gjennom dødens port etterpå. Det virket håpløst. Men de første kristne la merke til noe akkurat der; dødens port lå vanligvis mot øst, der solen står opp. Og i det så de et håp om oppstandelse. Håpet om den dagen rettferdighetens sol skal stå opp og jage vekk det onde, ja døden selv.

Dermed ble dødens port for dem, likevel en vei til Livet. Jeg tenker at sånn ser det ut å tro på en stor Jesus.

Selvsagt skal vi fortsatt be om å få bli friske, og jeg tror på en Gud som kan gripe inn, også på denne siden av livet. Men om han ikke gjør det og vi slepes ut av dødens port, så skal vi huske at den ligger mot øst. Og vi skal huske at håpet vårt ikke ligger i hendene hos en lege, en medisin eller pensjonsordning. Nei, håpet vårt ligger hos han som en dag vil komme som en soloppgang og tørke alle tårer. Det er en stor Jesus.