– Vi trenger en kirke som slår seg løs

De ønsker seg en kirke som ikke er redd for å miste kontrollen.

Det er høyt volum, få pauser og mange ord. Samtalen går varm i kantinen blant de tre teologistudentene på NLA (Norsk Lærerakademi) i Bergen.

– Jeg er glad i kirka, men jeg ønsker spillerom, sier Jonas Gjedrem Lunde (26).

– Vi må tenke alternativt. Vi kan godt si at vi har 12.000 mennesker i dette soknet, men er vi menighet for dem hvis bare 150 kommer på gudstjenesten? spør Kari Tønnessen (25).

– Jeg skulle ønske det var mer frihet i kirken. Jeg skulle ønske vi hadde en biskop som sa: Nå er alt lov, sier Line Bjørhovd (27).

De tre studentene ser for seg en jobb i Den norske kirke, men de er bekymret for om kirken våger å gi slipp på kontrollen. De drømmer om frihet til å skape nye uttrykk som kan nå mennesker med evangeliet. Men får de lov?

Biskop Halvor Nordhaug: – Vi er ikke veldig restriktive

Fristet til å gå

Knut Tveitereid har vært ungdomsprest i Den norske kirke og ungdomspastor i Storsalen i Oslo. Han er for øyeblikket stipendiat ved NLA og har skrevet flere bøker rettet mot unge mennesker. Tveitereid har mistet flere venner til frikirker fordi de ikke fikk tilstrekkelig frihet i Den norske kirke.

– Det har vært en konstant fristelse i mitt liv å bli frikirkelig, for der har du den friheten jeg etterspør, sier Tveitereid til Dagen.

Men for ham veier kallet tyngre, og han mener Den norske kirke har fordeler frikirkeligheten ikke er i nærheten av.

Fantastisk og regulert

– Den norske kirke er fantastisk, vidunderlig og helt rå. Visjonen om å være en kirke for hele folket er det mest radikale som fins i norsk kirkeliv. På en måte gjør Den norske kirke det alle andre kirker drømmer om, de når mange, sier Tveitereid.

Men dette til tross, for de som brenner for noe er det vanskelig å være i Den norske kirke, mener den tidligere ungdomspresten.

– Rett og slett fordi den er så regulert. Og hvis man er i tyveårene, tredveårene eller førtiårene, som jeg, og skal ta et initiativ, er ikke det helt lett. Jeg har sagt til flere biskoper at hvis de ønsker noe nytt vil jeg gjerne være prest. Men da må det være noe nytt som vi ikke helt vet hva er. Det må være et rom der vi kan eksperimentere og feile. Visjonen må ikke være forhåndsvedtatt i et styremøte, sier Tveitereid.

Sterk tro på enhet

Stipendiaten mener Den norske kirke må lære av kirkene i andre land som England, Tyskland og Danmark. Her har de store folkekirkene gitt stor frihet til de som ønsker å starte alternative type menigheter til de tradisjonelle. Det har resultert i en lang rekke nye type menigheter: lavkirkelige og høykirkelige, sakramentale og karismatiske, liberale og konservative.

– Jeg synes det er merkelig at Den norske kirke møter utfordringene med synkende tall diametralt motsatt av det disse sammenlignbare kirkene i disse landene, mener Tveitereid. I disse landene har man ikke bare tillatt et mangfold, man har oppmuntret det, og støttet det økonomisk, teologisk og strukturelt. Initiativet har brakt en fornyelse inn i Den engelske kirken og i andre kirkesamfunn beskrevet som «fresh expressions» (friske uttrykk).

At Den norske kirke skulle våge å ta slike steg er vanskeligere å se for seg, mener Tveitereid.

– I Norge har vi veldig tro på enhetssamfunnet. Hvis alle skoler er like, hvis helsetilbudet er likt over alt, hvis salmalaksen koster det samme i en by som en bygd, da er vi sterke som nasjon. Det ligger dypt i oss.

Sokne-kollaps

Det er først og fremst i byene Den norske kirke trenger innovasjon, mener Tveitereid.

– Soknestrukturen har kollapset i de store byene for mange, mange, mange år siden.

Og fordi over halvparten av Norges befolkning bor i byer er dette en utfordring han mener Den norske kirke må ta på alvor.

Tveitereid mener det er trist at Ungdommens kirkemøte ikke har fått ja på sitt forslag om en liturgi som åpner for lokalt initiativ.

– – Deres forslag til kirkerådet endte på noen måter med strammere grep om liturgien enn det som hadde vært. Jeg forstår jo hvorfor. Hensikten er at man skal kunne gå inn i hvilken som helst menighet og gjenkjenne liturgien. Det er gode tanker som jeg tror fungerer på bygda, men ikke i byene, sier han. I Bergen har man gjort noe med sammenslåingen i domprostiet sokn, og avsatt enkelte kirker til spesialmenigheter. Det er likevel ikke tilstrekkelig, mener Tveitereid.

Får vi lov?

– Man våger fortsatt ikke å slippe til personer som vil nå en felles målgruppe basert på interesser. Man burde si: Klin til! Dere representerer på ingen måte hele Den norske kirke, men dere representerer deler av den. Det er veldig forunderlig at det ikke er lov. Den dagen det blir lov skal jeg søke på prestejobb igjen, sier Tveitereid.

Stipendiaten mener Markus kirke på St. Hanshaugen i Oslo er et godt eksempel på problemet i Den norske kirke.

– Det har de siste 15 år vært mange forslag om hva Markus kirke kunne vært brukt til. Mange har ønsket å gjøre noe nytt her innenfor rammen av Den norske kirke. Det har tydeligvis ikke blitt noe av, og jeg vet ikke helt nok om hvorfor. Men det som tydeligvis var både mulig og ønskelig, derimot, var å leie den samme bygningen ut til en pinsemenighet. Jeg tolker det slik at vi støtter mangfold, så lenge vi ikke har det i vår struktur. For meg er dette rart. Veldig rart, sier han.

I dag er det Jesus Church som leier Markus kirke.

En god plan?

Konfirmasjon og dåp er bautaer i Den norske kirke.

– Her er vi gode. Veldig gode. Den norske kirke er gode på alt som kan institusjonaliseres. Men selv her merker vi nå at det knaker i fortøyningene. Tenk bare på debatten rundt skolegudstjenestene, og nedadgående dåpstall. At dåpstallene er så lave fikk til og med Trond Bakkevik til å spørre om begrepet folkekirke er dekkende. Jeg opplever at vi er i en situasjon hvor vi ikke har en virkelig god plan som vi er sikre på at fungerer. Da tenker jeg at det er en lur idé at de som vil får prøve seg. Slippe laus og støtte nesten ethvert initiativ. Det er en endret mentalitet til alt som ikke er sognebasert jeg er ute etter, sier Tveitereid.

Inspirert av Sheffield

Tilbake i kantinen på NLA. De tre teologistudentene ønsker å prøve seg. Og selv om ingen av dem har en konkret plan, vet de hva de ønsker seg av kirkens ledere.

– Jeg tror først og fremst at vi må få et større fokus på hvem vi ønsker å nå, og ikke bare hvem som er i soknet, sier Line.

Hun har erfart hva dette kan bety i en menighet. For øyeblikket er hun del av et misjonalt fellesskap i en kirke i Sheffield i England.

– Denne menigheten organiserer arbeidet sitt ut fra de personene de ønsker å nå.

Her bygger man misjonale fellesskap, grupper på rundt 20 personer, ofte geografisk basert, som jobber med å nå en målgruppe.

– I Sheffield har vi tre misjonale fellesskap som hver for seg jobber mot tre uliker grupper, fattige, muslimer og studenter.

Line forklarer at det er målgruppene som avgjør hvordan man jobber. Hun er selv innom de ulike gruppene for å lære så mye som mulig.

– Dessuten er jeg med i lederteamet på basen.

Samme frihet

Men å være en del av et misjonalt fellesskap krever mye tid og ressurser, og det kan være utfordrende å kombinere dette med å delta i hovedmenigheten hver søndag. Derfor kommer vanligvis ikke gruppene til gudstjenesten mer enn en søndag i måneden.

– Det innebærer høy ansvarlighet, sier Line, og presiserer at den ene søndagen i måneden er svært viktig for dem.

– Vi har god dialog med lederne og føler stor frihet til å jobbe slik vi ønsker i de misjonale fellesskapene.

Line skulle ønske at Den norske kirke ville gi den samme friheten som det hun opplever i Sheffield.

– Jeg har tenkt en del på hvordan et slikt arbeid kunne sett ut hjemme. Det hadde vært så bra om vi kunne gjort noe lignende i Norge.

Tro rundt tacoen

Kari er aktiv i Norkirken i Bergen, som er en del av Normisjon. Hun ønsker selv å bli prest og på den måten åpne dører for mer kreativitet.

– Den norske kirke er ikke flink nok til å ta pulsen på målgruppen. Man tenker at de kommer til bygget av seg selv fordi det har et høyt kirkespir og folk ser det.

Hun tror det kanskje kan være lettere å ta samtalen om troen en fredag kveld rundt tacoen enn søndag klokka elleve i kirkebygget.

– Vi må tenke alternativt. Vi må tenke nabolaget. Den norske kirke må ikke være redd for nye uttrykk og former. Så tror jeg jo at det må være en link mellom et fellesskap på fredag kveld og den lokale menigheten, sier Kari.

– Jeg tror uttrykksformen er en av de store utfordringene våre, legger Line til.

Alle skal samles

– Men la oss si at en gruppe innen Den norske kirke ønsket å gjøre et utadrettet tiltak et sted. Ville da presten være skeptisk til det?

– Man er i en situasjon i Den norske kirke hvor dåpstallene går ned, og man er opptatt av å samle ressursene på en plass. Det er utfordrende når noen sier at de har et hjerte for å gjøre noe et annet sted, at de opplever at Gud kaller dem til det, og at de vil gjøre det ut i fra den lokale menigheten. Da tenker man gjerne på besøkstallene i gudstjenesten og er redd for å miste folk. sier Kari.

– Er man redd for å sende mennesker?

– Ja, man er redd for at de skal forsvinne ut av kirken. Det er jo nettopp ressurspersoner som sier at de ønsker å gjøre noe utadrettet. Det er jo entreprenørene og innovatørene som gjør det. De ønsker at alle skal stille opp om gudstjenesten på søndag før de vil gi tillatelse om å gjøre tiltak andre steder, sier Kari.

Frykten for å miste

– Jeg har hørt det så mange ganger: Vi må samle oss på søndagen før vi kan gå ut og gjøre noe annet. Men hva om vi aldri kommer dit. Hva skjer da? spør Line.

– Den personen som går med drømmen vil forsvinne til en annen sammenheng, svarer Kari.

– Mener du at frykten for å miste gjør at man mister?

– Ja, og man mister de som virkelig vil noe. Line påpeker at det er snakk om en kultur, og ikke nødvendigvis enkeltpersoner.

– Dette er en kultur som i alt for lang tid har fått lov til å gjennomsyre Den norske kirke som institusjon.

Plante nytt

– Jeg har hørt om folk utenfor Den norske kirke som har startet noe nytt i et sokn, og så får de kritikk av presten og kirka fordi de har kommet til deres område. Den norske kirke må jo plante noe nytt selv, da. De må være offensive og tenke at det er for lite med en menighet i et sokn. Vi må låne gymsalen på ungdomsskolen og ha gudstjeneste der. Jeg tror man er redd for å flytte massen fra en forsamling og over i en ny, men jeg tror vi fint kan eksistere side om side, sier Kari.

Tre drømmer

– Hva drømmer dere om for egen del?

– Jeg drømmer om å lede en nyplanting med velsignelse av en prost eller biskop. At jeg blir gitt et rom der jeg kan være kreativ, at jeg kan være gründer. Jeg håper Den norske kirke vil gi oss rom og at man har en høy toleranse for at ikke alt nødvendigvis blir som de har tenkt. Hvis ikke vil jeg finne meg en frimenighet. Det kan også være bra, men jeg har et hjerte for og et ønske om å jobbe i Den norske kirke, sier Kari.

– Jeg drømmer om en kirke som våger, som tør å gå foran, og som tør å være innovativ og tenke nytt. Jeg vil gjerne være en som hjelper i gang en gründer, sier Line.

– Jeg vil helst kunne ha litt spillerom, men jeg er også veldig glad i kirka. Jeg vil gjerne fungere i det systemet som ligger der, men også tenke innovativt og kunne foreslå tiltak. Målet mitt er å være en del av en voksende menighet som gjør disipler, sier Jonas.