Vond skygge over vakker høytid
Hvorfor er det slik at jeg i år tenker at kanskje er det ikke plass til meg og mine barn i Norge ikke hvis man ikke begynner å ta alle de «småtingene» som skjer mot jøder og den jødiske befolkning, den jødiske tro, i Norge og i Europa på alvor?
Denne uken, i løpet av helligdagen Sukkot, oppholder jøder seg, spiser sine måltid og mange sover til og med, i sukkot, i løvhytter. Til og med her i Norge, sitter vi ute i sukkaen vår og spiser. Det er et ikke-permanent bosted, for å minnes om da våre forfedre vandret gjennom ørkenen og bodde i usikrede telt på vei til det lovede land.
Vi går ut fra våre trygge hjem, og sitter ute der vi kan se stjernene og himmelen gjennom løvtaket på løvhytten. Vi kan minnes hvordan våre forfedre hadde det i ørkenen, gjenoppleve den vandringen. Vi føler også på det at det er utrygt her ute. Før og nå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De ville dyrene i ørkenen finner vi kanskje ikke i byen, men her finnes andre farer: hærverk og hatkriminalitet mot jøder. Her er folk som vil ta fra oss muligheten til å omskjære våre åtte dager gamle guttebarn i henhold med vår tro og tradisjon.
Her får høyreradikale lov til å gå i tog uten å bli stoppet, fordi vi ikke vil skape bråk. Her er folk som ikke mener Israel som en jødisk stat har en rett til å eksistere.
Her finnes folk som går i nazistisk demonstrasjonstog utenfor en synagoge på vår aller helligste dag.
Her finnes antisemittiske og fremmedfiendtlige holdninger som sakte men sikkert spiser vekk vår trygghet. Her finnes konspirasjonsteorier som sier at det er jødene som har skylden for alt det vonde i verden.
Her finnes folk som ikke aksepterer historiske sannheter, slik som gassovnene i Auschwitz og de tusener av jøder som ble drept i dem.
Sukkot er en helligdag der man fokuserer på at det skal være plass til enhver i samfunnet. Det er lov å være forskjellig og å gjøre forskjellige ting. Så, hvorfor er det slik at jeg i år tenker at kanskje er det ikke plass til meg og mine barn i Norge hvis man ikke begynner å ta alle de «småtingene» som skjer mot jøder og den jødiske befolkning, den jødiske tro, i Norge og i Europa på alvor? Det er ikke slik at hver av disse tingene jeg nevnte over nødvendigvis er så skremmende. Det er totaliteten av dem det at de kommer en etter en. At samfunnet rundt meg ikke klarer å stoppe dem.
Det er godt å sitte i sukkaen med familie og venner og feire helligdagen. Dele et godt måltid og synge glade sanger. Det er vondt å kjenne på usikkerheten jeg føler her ute.
