Vi vil visst helst klare oss selv, og gjerne skylde på andre
Og derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet. For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!
Grytidlig hver morgen får jeg dagens bibelord tilsendt pr. epost fra Bibelselskapet. Det er fint. I går var det alvorsord fra profeten Jesaja som ventet i innboksen.
Igjen og igjen slår det meg hvor mange likheter vi finner mellom israelsfolkets historie, og våre egne liv. Stadig ser vi nye oppfyllelser av ordene vi leser i 2. Tim 2:13: «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Israelsfolket strevde med tilliten til Gud. Det gjør vi også. Vi vil så gjerne forstå, så gjerne ha oversikt og kunne begripe Guds veier. Men vi kommer til kort igjen og igjen.
I strevet etter kontroll blir vi fristet til å feste vår lit andre steder enn hos Gud. Og noen ganger kan vi bli helt overmannet av frykt, slik at vi ikke våger å stole på at Gud er Gud.
Mange ganger skulle vi vel ønske at vi var mer viderekomne i livet med Gud. Men så må vi tilbake til kjernen. Til Guds barmhjertige nåde. Til Guds kjærlighet.
«For så sier Herren Gud, Israels Hellige», leser vi vers 15 av dagens tekst: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst.» Men det kan oppleves nesten naturstridig, dette. Å holde seg i ro. Når det er urolig inne i oss eller rundt oss. Men det er ikke en resignert ro profeten oppfordrer oss til. Tvert imot.
«I stillhet og tillit skal deres styrke være», sier han. For Guds folk er det ingen steder vi heller skulle være enn nettopp i denne tilliten til Gud. Men vi vil så gjerne «hjelpe» Gud, eller ordne opp selv.
Redskapene kan variere. Noen ganger er det en gullkalv i ørkenen. I skuffelsen over at Gud ikke har opptrådt slik vi hadde ønsket, tyr vi til ren og skjær avgudsdyrkelse. Andre ganger tyr vi til motangrep.
Som da apostelen Peter hogg etter øret til øversteprestens tjener kort tid før Jesu korsfestelse. Jesu respons var klar: ««Stikk sverdet i sliren!«
Noe av det vanskeligste i det kristne livet er visst å leve i denne tilliten til Gud. Etter å ha gjengitt ordet fra Herren om styrken i stillhet og tillit, fortsetter nemlig profeten: «Men dere ville ikke. Dere sa: «Nei, vi rømmer til hest!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi kan bruke mange slags redskaper for om mulig å rømme fra en situasjon vi ikke liker. På mange måter er det vel mer sant enn vi liker å innrømme, det Bjørn Eidsvåg synger om i «Til alle tider»: Så lite tro jeg har, jeg overhører svar Jeg trodde det var meg som skulle redde deg
I virkeligheten er det en kilde til dyp frihet at vi skal få slippe å være Gud. Men så ofte velger vi heller å opptre som om vi var vår egen gud, snarere enn å leve i denne friheten.
Og tusener av år med menneskelige erfaringer viser oss at det ikke er lett å leve i den tilliten som profeten beskriver. Så vi er ikke akkurat alene om å oppleve det slik.
Ikke desto mindre får teksten en oppløftende avslutning idet profeten minner oss om hvem vår Gud er:
«Derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet. For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!»
I våre dager kan vi føle kristendommens stilling truet både fra religiøse impulser utenfra og fra sekulariseringen her hjemme. Det er som regel lettere å skyve ansvaret for den negative utviklingen over på andre.
Men jeg tror den svenske forfatteren Magnus Malm har grepet et grunnleggende poeng i boken «Som om Gud ikke finnes». For vi er som israelsfolket. Vi vil gjerne klare oss selv. Og når vi ikke klarer det, er det noen andre som har skylden.
Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å følge profetens oppfordring til omvendelse, og til å søke tilflukt hos Herren. Vår barmhjertige Gud har lovet å ta imot dem som søker ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For oss som har fått møte Jesus er ingen erkjennelse viktigere enn den vi finner til slutt i den nevnte sangen «Til alle tider»: Jeg ser hva du har gjort og legger kronen bort Straffen lå på deg, nåden bærer meg.
Det er den tilliten vi får ha til Gud. Også når situasjonen rundt oss kan synes uoversiktlig. Ikke minst da.
For så sier Herren Gud, Israels Hellige:«Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke.
Dere sa: «Nei, vi rømmer til hest!» (...) Og derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet. For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!
Jesaja 30:12-18
