Vi giftet oss på nytt!

Loven ska­per mot­bak­ke for den som vil leve et rett liv. Vi får det nem­lig ikke til! «Jeg gjør det jeg ikke vil,» sier Pau­lus.

«Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Der­for tje­ner vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bok­sta­ven.» (Rom 7,6)

Loven ska­per mot­bak­ke for den som vil leve et rett liv. Vi får det nem­lig ikke til! «Jeg gjør det jeg ikke vil,» sier Pau­lus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Siden jeg ikke kan gjøre noe med syn­den, fris­tes jeg hel­ler til å lage min egen stan­dard. Men det blir et håp­løst selv­be­drag fordi ingen kan for­and­re den stan­dar­den Gud satte en gang for alle.

Li­ke­vel har men­nes­ker til alle tider laget sine egne stan­dar­der som ver­ken støt­tes av sam­vit­tig­he­ten eller av De ti bud.

Loven er en meget kre­ven­de ekte­mann å leve med. Det fin­nes ingen annen veg ut av dette ek­te­ska­pet enn døden.

Så var det altså det Gud måtte gjøre! Gjen­nom Kris­tus tok han oss ved hjelp av hans død ut av sla­ve­ri­et under våre egne lys­ter og las­ter.

Det gamle ek­te­ska­pet med loven er opp­løst og vi har kom­met inn under nye for­plik­tel­ser til en ek­te­fel­le som els­ker oss og har med­ynk med våre svak­he­ter.

Til tider ven­der vi li­ke­vel til­ba­ke til det gamle. Men­nes­ket vil gjer­ne for­tje­ne og mest­re det nye livet selv. Etter noen run­der slår vi oss for­hå­pent­lig til ro med vår nye ek­te­fel­le som sta­dig tar oss til­ba­ke, på tross av vår utro­skap.

Nåden, som vår nye ekte­mann så sje­ne­røst til­byr, er rik­tig­nok ufor­tjent, men den har kraf­ten i seg til å be­sei­re alle fris­tel­ser. Etter hvert som vi opp­da­ger hva nåden vir­ke­lig er, fyl­les vi av en indre styr­ke og fri­het.