Vel bekomme! Nyt maten!
Han er verd vår tilbedelse – selv om den skulle koste 300 denarer.
Marta fryder seg. Nå skal festmaten serveres. Det er to hovedpersoner i selskapet: Bror Lasarus, som hadde vært død, og Jesus, som hadde vakt ham opp fra døden (Joh 12:1–11).
Nabokonene på kjøkkenet hvisket kanskje seg imellom: Der er han som skal ha sagt «… hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11:26). Ingen forsto hva det innebar. Ikke Marta heller. Men de ville gjerne høre på Jesus enda en gang. En av dem som lå til bords, grublet på noe helt annet: På priser. Han så søster Maria salve Jesu føtter. Du sløser, søster Maria. Tenk om nardussalven din var omsatt til cash! Det ville blitt 300 denarer … til de fattige!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Situasjonen er absurd: En kvinne takker og tilber ved å salve Jesus med den dyreste oljen hun vet. En tyv av en «disippel» spiller omsorg for fattige. Hovedpersonen Jesus er i angst for det som venter ham om få dager. Men han gleder seg samtidig stort over salveduften, enn duft av tilbedelse. Marias glede gjaldt noe som hadde skjedd: At Lasarus var oppstått fra døden. Men salvingen pekte også framover – mot noe mye større: Mot han som ved sin død skulle gjøre døden til intet og føre liv og uforgjengelighet fram i lyset (2 Tim 1:10).
Han er verd vår tilbedelse – selv om den skulle koste 300 denarer.
