Ved Verdibankens båre

Hvordan kunne det gå så galt?

Verdibanken er død som kristen verdibasert bank og har i stedet gjenoppstått som en finansinstitusjon som tilbyr spekulative lån til blodsuger-rente. Hvordan kunne det gå så galt?

Som Dagen meldte i går er banken, som ble markedsført som hele kristen-Norges økonomiske fyrtårn, nå historie. Tidligere i sommer ble bankens aksjonærer og kunder informert om at Verdibanken har skiftet navn tilEasybank.

LES:Over og ut for Kristen-Norges egen bank

Og det er ikke bare navnet som er nytt. Hele profilen er endret. Ja, det er vel grunnlag for å si at profilen nå rett og slett er den motsatte av den opprinnelige.

Verdibanken presenterte seg som en «verdi­ori­en­tert bank med en klar so­si­al pro­fil». Men Easybank skal ifølge egen markedsføring basere mye av sin virksomhet på noe av det mest spekulative og usosiale som finnes innen bankdrift. Usikrede forbrukslån til privatkunder til en ekstremt høy rente.

Ifølge prislisten som ligger tilgjengelig på de nye hjemmesidene vil Easybank tilby slike lån til 19,3 prosent rente. Det er svært mye i et rentemarked der styringsrenten nærmer seg null. En slik rentesats er det man litt folkelig gjerne kaller ågerrente.

Easybank mener det er i dette markedet - og på billån til nesten åtte prosent rente - at de store pengene er å tjene. Derfor vil banken avvikle de satsningsområdene som den opprinnelige Verdibanken hadde. Easybank er allerede i gang med å lempe ut boliglånskundene de har arvet fra Verdibanken. Banken tilbyr ikke nye boliglån. Og renten for de eksisterende kundene er satt opp til 3,6 prosent. Det er snart dobbelt så høyt som de beste tilbudene i et boliglånsmarked der renten fortsatt er fallende.

De boliglånskundene som likevel ikke forstår at de er uønsket, har tre år på seg til å forsvinne. Senest i 2019 skal hele boliglånsporteføljen være historie.

Samme skjebne vil ramme organisasjoner og menigheter. Slike kundeforhold skal «fases ut», slik bankens nye daglige lederOddbjørn Berentsen valgte å ordlegge seg i Dagen i går. Da kan Easybank starte med blanke ark og står fritt til å satse på det de ønsker å drive med. Dyre forbrukslån som for mange låntagere dessverre kan være en vei inn i et økonomisk uføre. Spesielt for de som ikke har så stor økonomisk forståelse, kan denne typen lån føre folk inn i et gjeldslaveri det kan bli vanskelig å komme seg ut av. Eksemplene på det er dessverre mange og tragiske.

LES OGSÅ:Arnfinn Clemetsen: – En trist prosess

Det var nok ikke dette de hadde sett for seg, de bankstifterne som Dagen trykket bilde av i går, da de samlet seg til bønn for den nye banken under lanseringen i 2003. Verdibanken hadde opprinnelig sitt utgangspunkt i de to menighetsmiljøeneOslo Kristne Senter ogLevende Ord (nåCredokirken).

Disse to trosmenighetene tok initiativ til det nye kristne bankprosjektet allerede rundt årtusenskiftet. I den første tiden hadde stifterne problemer med å reise den nødvendige kapitalen som skulle til for å møte lisenskravene som må oppfylles for å drive bank i Norge. Men etter hardt arbeid og målrettet innsamling av midler lyktes det gründerne å få de nødvendige tillatelsene fraFinanstilsynet.

Stemningen var høy og visjonene store da den nye kristenbanken ble presentert. Verdibanken skulle være «første skritt for å gjenvinne kristen innflytelse i samfunnet». Den skulle bli en bank i «Hans Nilsens Hauges ånd». Ved Verdibankens avvikling kan enkelte være fristet til å avskrive disse verdiene. Til å slå entydig fast at kristendom og økonomi ikke bør blandes sammen.

En slik holding vil vi advare mot. For heldigvis finnes det også i vår tid kristne gründere som baserer sin virksomhet påhaugianismens prinsipper og som har økonomisk suksess med disse. Vi tror ikke forretningsdrift og forvaltning basert på kristen etikk har gått ut på dato. FilosofenMax Weber hadde rett da han påviste hvordan den protestantiske arbeidsetikken og kristen basert kapitalisme har vært med å skape Vestens velstand.

I stedet er det andre lærdommer vi kan trekke etter Verdibankens kollaps. For det første at gode intensjoner og store visjoner ikke er tilstrekkelig. Man må også besitte den nødvendige kompetansen for å drive med et så komplisert håndverk som moderne bankdrift er.

Sigmund Thorsell ble Verdibankens første banksjef i 2003 etter å ha vært en av ildsjelene og initiativtagerne bak etableringen. Thorsell hadde en sterk bankfaglig bakgrunn og erfaring. Og det var således et stort tap for banken da han døde kun drøyt to år etter Verdibankens oppstart.

MENINGER:Visjon Norge og Verdibanken

Den virkelige nedturen kom etter at Dagens Næringsliv i 2012 kunne avsløre at banken hadde rotet seg inn i et svindellignende prosjekt knyttet til den til da helt ukjente investorenNils-Johan Pedersen. Han lovte skyhøy garantert avkastning (minst seks prosent i måneden) gjennom investeringer i et San Francisco-basert selskap. Både banken, dens ledelse og mange av kundene lot seg lokke med på eventyret, som ganske snart viste seg å være akkurat det.

Det finansielle luftslottet til Pedersen forduftet. Samme skjebne led millioner av investerte kristenkroner. Og kanskje mest dramatisk av alt: Verdibankens tillit gikk også rett vest.

I etterkant av skandalen ble Verdibanken gransket av Finanstilsynet. De kom i sin rapport med knallhard kritikk mot ledelsen. BanksjefToralf Østli gikk av på dagen. Men det var ikke tilstrekkelig. Svindelhistorien hadde skapt et omdømmeproblem og en tillitskrise som Verdibanken aldri helt klarte å reise seg fra.

Da banken senere trengte å styrke egenkapitalen, var investeringslysten borte hos mange kristne aktører. Verdibanken ble derfor et lett og attraktivt bytte for andre investorer. De eierne som har kommet inn de to siste årene har ikke hatt noen interesse for bankens kristne profil, men de har sett hvilken verdi banklisensen har.

Ved å sikre seg eierskapskontrollen skaffet de seg en godkjent bankvirksomhet som de så kunne slakte og omgjøre etter sitt eget forgodtbefinnende. I dette tilfellet altså ved å skape en bank som står for det motsatte av de haugianske verdiene som Verdibanken opprinnelig var tuftet på.

Men vi vil påstå at Verdibankens ledelse selv også forlot disse verdiene da de involverte seg i svindelprosjektet til investor Pedersen. Der var det ikke mye av haugianismens prinsipper med nøkternhet, hardt arbeid, langsiktig forvaltning og sterk sosial profil å spore. I stedet lot man seg lokke av raske penger, høy avkastning med minimal innsats og spekulative pengeplasseringer. Det førte til helt ødeleggende konsekvenser.

Kanskje er det den viktigste lærdommen når gravtalen over Verdibanken nå skrives.