Vår høyhellige tro

Ordet og Ånden gjør noe med oss. Sunn forkynnelse skaper sunn tro. Lengselen etter fellesskap, det å vite seg tilgitt og elsket, et meningsfullt liv og håp for morgendagen, er medfødte behov som ikke lar seg utradere.

Forskere i flere land har i senere år kommet til at det er en klar sammenheng mellom kirkegang og lavere blodtrykk hos kvinner og menn.

Jo oftere de gikk til gudstjeneste, dess lavere var blodtrykket. Til og med når en rekke andre forklaringsfaktorer ble brukt.

Det fikk en prest til å skrive følgende i et leserinnlegg i en avis: Spørsmålet er nå om vi kan forvente at flere leger vil skrive ut regelmessig kirkegang på resept?

Hvem vet, kanskje andre plager kunne bli kurert ved å møte opp oftere i Herrens hus.

Ordet og Ånden gjør noe med oss. Sunn forkynnelse skaper sunn tro. Lengselen etter fellesskap, det å vite seg tilgitt og elsket, et meningsfullt liv og håp for morgendagen, er medfødte behov som ikke lar seg utradere. «Gud, mitt hjerte. er urolig til det finner sin hvile i deg», konkluderte kirkefader Augustin.

Mange nordmenn ser med bekymring på at landet får stadig flere moskeer som fylles opptil flere ganger i uken. Da har jeg bare ett svar: «La oss som bekjenner oss til den kristne tro fylle kirker og bedehus hver søndag!» Vi blir nærmest provosert av nye landsmenns synlige måte å utøve troen på. Skulle vi ikke heller la oss anspore til å ta vår egen tro enda mer på alvor.

En uke har totalt 168 timer, da er det ingen prestasjon om vi bruker minst to av dem hver søndag i Guds hus. Det Norge trenger er ikke en massiv fremmedfrykt, men sindige kvinner og menn i alle aldre som uredd lever ut sin gudstro på en sunn måte. Og i kjærlighet til alle medmennesker, uansett hvor de kommer fra i verden.

I stedet er vi blitt anonyme og selvopptatt. Vi søker våre egne jordiske ting fremfor Guds rike. Apostelen Paulus hadde en rett holdning: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.» Tydelig, men ikke påtrengende. Her gjelder det å utøve omsorg og ha tålmodighet, slik vår himmelske Far har tålmodighet med den enkelte av oss.

Jeg er så heldig å ha mange venner som ikke åpenlyst bekjenner seg som kristne. Ikke ennå i hvert fall. Men de har aldri kommet med en spydig bemerkning i forhold til den tro og tilhørighet jeg har.

Tvert om, jeg føler faktisk at de opplever det OK å ha en i gjengen som har et tydelig standpunkt. Det åpner for gode samtaler hvor de forteller om sin bakgrunn.

Alt for mange har opplevd leie ting som har fått dem til å vende ryggen til det kristne miljøet. Vi har faktisk mye å be om tilgivelse for.

Judas, Jesus sin bror, har ett kapittel bak i Bibelen som langt på vei er et kampskrift for troen. Han hadde et «inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen», men i stedet så han seg tvunget til å sende noen formanende ord om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.

Ikke en kamp med hær eller makt, men i en god ånd bringe evangeliet videre til nye generasjoner. Stå oppreist for det som er av grunnleggende betydning for folk og land.

Paulus sier at han har stridd troens gode strid. En positiv strid, forankret i kjærlighet. Midt i alle farer som truer, har apostelen Judas enda en oppfordring:

Bygg dere selv opp på deres høyhellige tro og be stadig i Den Hellige Ånd. Det viser vårt eget ansvar for oppbyggelse, og hvor verdifull troen er som plattform i livet. Og ikke å forglemme: Jesus Kristus er troens opphavsmann. Dette glade buskap trenger nye generasjoner nordmenn å lære fra barnsben av.

Noe er galt fatt når mange i velferdsstaten Norge sliter med livet sitt, til og med blant de helt unge. Likevel klarer vi ikke som nasjon å begripe at mennesket ikke lever av brød alene. Vi har et åndelig behov som roper etter noe mer. Det er en alvorlig forsømmelse å ikke gi den oppvoksende slekt et naturlig forhold til troen.

Under et besøk på Bali med en norsk gruppe, hadde vi en guide som smilte fra øre til øre. Da jeg roste hans vennlighet, så han på meg og sa:

«Jeg er hindu og vår religion sier at vi skal vise vennlighet mot alle.»

Jeg svarte at slik er det også i vår kristne tro. Dagen etter var søndag, og jeg spurte om han kunne finne et passende sted for oss å feire gudstjeneste. Det ordnet han perfekt, og var selv til stede under hele samlingen.

Da jeg takket for hjelpen, så han forundret på meg og sa: «Dere er på reise i en annen del av verden, og dere har deres tro med dere. Da er det vår oppgave å legge alt til rette.»

Helt riktig, vi hadde ikke lagt igjen troen hjemme i Norge, den inngikk som en naturlig del i turopplegget.

Mer påfyll? Her kan dulese flere andakter fra Dagen