Valgfrihet uten valg

Det har oppstått en ny og merkelig form for logikk i den pågående valgkampen. Det er SV-statsråd Audun Lysbakken som står for nyvinningen. Eller kanskje vi skulle si som George Orwell: nytalen.
Barne-, familie og inkluderingsministeren har som kjent foreslått å fjerne kontantstøtten for 2-åringer. Det er et ikke helt uventet forslag fra regjerings-kontorene. Det som derimot er uventet er at statsråden hevder at å ta et sosialt gode fra småbarnsfamiliene innebærer økt valgfrihet.
Der glipper det i forhold til vanlig logikk. For det Lysbakken framholder som alternativer er enten barnehageplass eller barnehageplass. Det er ikke rare valgmuligheten.
Når vi går nærmere inn på argumentasjonen fra familieministeren, åpenbarer det seg et annet interessant aspekt:Fjerning av kontantstøtten gir nemlig den hjemmeværende mulighet til å velge det eneste saliggjørende i et sosialistisk samfunn: Fulltids deltagelse i arbeidslivet.
Altså: Denne saken handler slett ikke om hva som er best for barna, men hva som er best for foreldrene. Men det er greit å få bekreftet at det er den prioriteringen som ligger til grunn for SVs familiepolitikk.
Vi bør også legge merke til at integrerings-argumentet for fjerning av kontantstøtten har fordampet. Eller kanskje det har blitt skjøvet i bakgrunnen på grunn av Lysbakkens innføring av den nye valgfrihets-logikken?
Det er forresten vanskelig å kalle statsrådens utspill for valgflesk. For løfter om å fjerne et sosialt gode inngår neppe i den kategorien av politiske utspill. Men det er langt fra et valg-nøytralt tema. Vi tolker det slik at SV er blitt så desperate i mangel på suksess i valgkampen at de følte de var nødt til å slenge jokeren på bordet nå, et utspill de selvfølgelig har ønsket seg gjennom alle seks år i regjeringslokalene.
For en innbitt og grunnleggende motstand mot kontantstøtten er også et interessant aspekt ved denne saken. Både SV og Arbeiderpartiet har ønsket å fjerne ordningen helt, men samarbeidet med Senterpartiet i regjeringen har satt en stopper for det. I 2005 programfestet de rødgrønne i Soria Moria-erklæringen: «Når full barnehagedekning er oppnådd, og tidligst 2008, skal kontantstøtten legges om.» Etter valget i 2009 ble formuleringen slik: «Regjeringen vil målrette og styrke en ordning med kontantstøtte til ettåringer. Vesentlige endringer i kontantstøtteordningen vil bli varslet i god tid.»
Nå er altså forslaget om en «vesentlig endring» kommet på bordet. Men det er lite trolig at regjeringen tør å fjerne hele ordningen. Det vil sette et annet av de rødgrønnes prestisjeprosjekter i fare, nemlig full barnehagedekning.
Det var KrF som sørget for kontantstøtten i 1998. Nå appellerer partileder Knut Arild Hareide til kommunene om å innføre en lokal kontantstøtte. Han mener at lokaldemokratiet kan trå til og sikre valgfriheten når regjeringen ikke respekterer småbarnsfamilienes valgfrihet.
Det er sikkert en god idé, men den er neppe gjennomførbar med tanke på at de fleste kommuner sliter med trange økonomiske rammer allerede og at prioriteringer er en daglig utfordring.