Usminket sannhet
De lovet troskap like til døden. Men de feilet, sviktet og falt. Hele det menneskelige støtteapparatet kollapset. Og takk og lov for det!
Ingen av disiplene kunne etterpå gni seg i hendene og si: Vi klarte det, Jesus. Vi kjempet sammen med deg i Getsemane, vi flyktet ikke da du ble tatt til fange, vi forsøkte å lindre smertene da du ble pisket og fikk en tornekrone trykket ned over pannen, vi gikk ved siden og trøstet deg på den tunge veien til Golgata.
Nei, alene vant Jesus den seieren som også er blitt vår seier. Eller for å si det med biskop Johan Nordahl Brun: «Jesus vant, og jeg har vunnet!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Da Jesus Kristus begynte å forklare disiplene at han skulle lide mye, bli slått i hjel og oppstå på den tredje dagen, ble det for mye for Peter. Han hang ikke med lenger, i hvert fall ikke angående oppstandelsen. Velment som han var, kom Peter med et uoverveid utspill overfor Jesus om å spare seg selv. Det ville ha spolert hele Guds frelsesplan. Nå ble det et oppgjør med motstanderen som ikke eier sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.
Kort tid før Jesus ble forrådt og arrestert, gikk Simon Peter høyt ut med sine forsikringer: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det». Svaret fra Jesus om at Peter den natten skulle fornekte sin Mester tre ganger, stanset ikke den skråsikre disippelen: «Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Meg kan du stole på, Herre! Alle de andre sa det samme. Velment og oppriktig, men ganske hjelpeløst.
Han som brukte de sterkeste ordene, gikk på den største smellen og måtte gjennom en forferdelig natt. Det totale nederlaget fant sted i øversteprestens forgård der han fornektet ethvert kjennskap til Jesus fra Nasaret. Han hadde sveket og sviktet, feilet og falt. Hadde han bare ikke vært så påståelig i forkant. Redningen for Peter var at alle indre demninger brast da han den natten gikk rundt i Jerusalems bakgater og gråt bittert. Skuffelsen, skammen og smerten fikk fritt utløp.
Den som mener seg å stå, må passe på så han ikke faller. En direkte overvurdering av egen styrke. Og hvor mange av oss har ikke gjort samme tabbe. Det er litt av hvert vi skulle ha ønsket usagt og ugjort.
Som journalist har jeg, når ønsket og muligheten var til stede, latt intervjuobjektet lese gjennom artikkelen før den kom på trykk. Men bare for å rette opp eventuelle feil og misforståelser, ikke for å forandre manus eller komme med mange tilføyelser. Det har nok gremmet noen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den impulsive Peter, rekruttert direkte fra fiskebåten, hadde ikke den tilgangen. Sannhetens ord, Bibelen, åpner ikke for å «pynte på manus». Alle skrifter som er inspirert av Gud, er nyttige til å gi opplæring og tale til rette. Men hadde jeg vært i Peters sandaler ville jeg kanskje ha spurt: «Er det nødvendig å brette ut tabbene mine for all verden? Går det ikke an å dempe noen av uttalelsene mine. Tross alt har Mesteren utvalgt meg til apostel, et embete der jeg trenger både tillit og autoritet.»
Men nettopp Peters nederlag og oppreisning er blitt til trøst og oppmuntring i generasjon etter generasjon.
Ordet formidler en usminket sannhet. Både i påsken og ellers går Peter og Tomas igjen i prekener og frie vitnesbyrd fordi folk kjenner seg igjen i de to skikkelsene. Tenk om alle disiplene hadde opptrådt om «superhelter» og taklet alle utfordringer rundt Jesu lidelse og død.
Få ville ha klart å identifisere seg med den typen personer, og det ville ha skygget for det Jesus Kristus gjorde. Men påskebudskapet blottlegger den menneskelige skrøpelighet. Det er frelse i Jesus alene.
Tomas tvilte i en uke, det var ufattelig for ham at Jesus gikk levende omkring. Men alt falt på plass igjen da han fysisk fikk berøre naglemerkene i hendene og spydsåret i siden. Da utbrøt en lettet Tomas: «Min Herre og min Gud!» Tvilen opphørte, likevel gikk han over i historien med tilnavnet Tvileren. Alt ekstraordinært har lett for å bli hengende ved oss. En hyggelig kar jeg i sin tid jobbet sammen med hadde besøkt Kina og ble senere bare omtalt som Kina-Nilsen.
Tvileren Tomas er blitt til trøst og oppmuntring for mange som har slitt med tvilens gnagende uro. Kald likegyldighet er mye farligere enn noen bølgedaler i troslivet.
For øvrig forteller Lukas at også flere av de andre apostlene ristet på hodet da kvinnene kom med budskapet om en oppstanden Jesus. De mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke. Men nyheten ble bekreftet av stadig flere øyenvitner: I sannhet, Herren er oppstanden!
Men Peter forsikret: «Om jeg så skal dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa også de alle.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Markus 14, 31
