Urolige Irak er blitt norske Kristinas hjem

Kristina (24) havnet midt i flyktningstrømmen da IS angrep.

Det skulle bli en av de mest dramatiske dagene i den unge kvinnens liv, men begynte med forsiktig banking på døren til ekteparets hus i Ankawa, den kristne bydelen i Erbil i Nord-Irak. Utenfor sto en ung gutt, kanskje ikke mer enn elleve år gammel. Han var tigger.

LES OGSÅ: Norsk hjelp varmer yazidier på flukt i vinter

Kristinas ektemann Rami småpratet litt med gutten før han gav ham en sekk med ris. Slik fikk han vite at gutten hver dag brukte halve fortjenesten på å ta taxi hjem til landsbyen han bodde i.

– Kom tilbake når du er ferdig for dagen, så kjører vi deg hjem, sa Rami.

Han tenkte det kunne være fint å møte foreldrene. Kanskje kunne de hjelpe dem med noe mer.

Utpå ettermiddagen, 7. juli, sitter de tre i bilen på vei til landsbyen Makhmour, der guttens familie bodde. Forbauset legger de merke til at den møtende trafikken blir stadig tettere. Snart er det som en elv av biler som strømmer i mot. Biler foran dem prøver å snu. De hører folk som roper. Da køen nærmest stopper opp, begynner folk å forlate bilene sine og gå til fots. Noen forsøker å springe.

Rami åpner bilvinduet og spør hva som skjer. Han oppfatter ordet Daesh – det arabiske navnet på Islamsk stat (IS). Det er en politimann som gir dem sjokkbeskjeden: IS har tatt Makhmour. Ikke lenge etter kommer de første kjøretøyene fra den kurdiske hæren.

Panikk

Kristina og Rami er fanget midt i kaos. Hennes første instinkt er å legge på sprang sammen med flyktningene. Rami nøler. Det er ikke hans bil. Han kan ikke bare forlate den.

– Jeg så for meg at IS når som helst ville dukke opp med sine biler, våpen og svarte flagg, slik vi har sett på TV, forteller hun.

Hun kjenner at magen knyter seg i frykt og klandrer seg selv for at hun som er norsk har satt seg i en så farlig situasjon.

– Men så får jeg øye på kvinnene og barna i de andre bilene og klarer å se ut over min egen situasjon. Det går opp for meg at jeg ikke er spesiell, selv om jeg er norsk. Vi er alle i samme situasjon.

De to skjønner at det blir umulig å kjøre gutten hjem. Dét skjønner han også. Plutselig åpner han bildøren og forsvinner. De ser rådville på hverandre, men kan ikke gjøre noe. Heldigvis har de fått telefonnummeret til foreldrene og får etter hvert forsikret seg om at han har kommet seg i trygghet.

Ekteparet klarer på forunderlig vis å komme seg tilbake til Erbil. De er på veien i en og en halv time, men det kjennes som en evighet. Tusener av innbyggere flykter fra Erbil denne dagen.Stemningen i byen er elektrisk. IS står nå bare tre mil utenfor den kurdiske hovedstaden. Det er mulig å nå byen med kraftige våpen.

Hurtig forlovelse

«Kristina» og «Rami» er ikke ekteparets virkelige navn. De ønsker å være anonyme av hensyn til egen sikkerhet. Dagen møtte dem rett før jul i hjemmet deres i Erbil. De har invitert på frokost. Kristina serverer eggerøre på norsk vis og en godt krydret rett med bønner. Rami har vært ute og kjøpt lyse, luftige flate brød, slike som spises i ulike varianter over hele Midtøsten. Juletreet står pyntet i stuen.

Lattermildt forteller de hvordan de møtte hverandre på en bibelskole i et land i Midtøsten for fire år siden. På skolen var det ikke lov å bli kjærester. Det var først etter at Kristina hadde flyttet hjem til Oslo og Skype-samtalene ble stadig hyppigere, at de etter hvert kunne avsløre hva de følte for hverandre. Da Kristina i august 2012 reiste til Erbil for at de skulle bli nærmere kjent, måtte de forlove seg med en gang. I denne delen av verden er det utenkelig at en mann og en kvinne går ut med hverandre, uten at de er forlovet.

I oktober 2013 giftet de seg. Først i hans hjemland, så i Norge.

Vil vise Guds kjærlighet

Ekteparet deler visjonen om å trene irakiske kristne til å nå ut til muslimer og andre folkeslag i landet med Guds kjærlighet. Det er derfor de har valgt å bosette seg i Kurdistan. Men nettopp fordi det er her Kristina ser for seg å tilbringe fremtiden, var det med tungt hjerte hun aksepterte å reise hjem til Oslo da norske myndigheter anbefalte nordmenn å evakuere. Tre dager etter skrekkopplevelsen på veien til Makhmour, sitter hun på flyet ut av Irak.

I dagene før har hun kjent på et virvar av følelser.

– Jeg kjente frykt. Ikke for å dø, men for å bli kidnappet, voldtatt og solgt, slik vi hadde hørt at kvinner ble i Mosul. Samtidig kjente jeg at jeg elsket dette landet og folket og bare ønsket å bli værende.

Noe av det tyngste var å si farvel til en 15 år gammel jente som var blitt en nær venninne. Kristina følte at hun sviktet henne når hun ved å dra sa «jeg må være trygg, sorry». Det var jo like farlig for venninnen å være i Irak, men hun hadde ingen steder å dra.

Be med glede

Da Kristina satt på flyet, følte hun likevel fred.

– Jeg opplevde at Jesus var nær. At det var greit at jeg dro, fordi det var nødvendig at noen reiste ut for å fortelle om hva som skjedde Irak. Jeg følte at han sa at hans navn skulle bli herliggjort i denne forferdelige situasjonen. Det gav meg håp.

I de ukene hun var hjemme, delte hun sine opplevelser med venner og talte i menigheter. Hun opplevde at folk hadde fått nok informasjon om selve krigshandlingene og flyktningkrisen, derfor brukte hun det meste av tiden til å fokusere på hvordan hun så Gud midt i alt som skjedde. Hvordan Jesus skaper håp. Hvordan folk finner styrke i katastrofen.

– Jeg ville oppmuntre folk til å be med glede. Bønn er ikke noe vi holder på med bare fordi vi er kristne. Vi må ikke tenke at det er noe vi tyr til når vi ikke kan gjøre noe annet. Å be er tvert imot det viktigste vi kan gjøre. Gjennom bønn kan de som bor i Norge gjøre like mye som de som kommer hit for å hjelpe, sier hun engasjert.

Ydmykende

Kristina har fått erfare bønnens makt i sitt eget liv. Hun legger ikke skjul på at det har vært krevende å være ung, norsk kvinne i irakisk Kurdistan, men opplever at Gud har vist henne hva som er hennes plass.

– Det som har vært vanskeligst for meg, personlig sett, er å oppleve hvor hjelpeløs jeg er fordi jeg ennå ikke kan språket og det er så mange ting jeg ikke kan og vet. Jeg må fremdeles ha hjelp til mye, og kan noen ganger føle meg som en liten jente. Det oppleves ydmykende.

– Samtidig er dette et land der kvinner ikke alltid kan gå ut og gjøre det de vil når de vil.

Trygghetssøkende

Hun erkjenner også at hun er preget av det norske tankesettet om hva som er «trygt» og «fornuftig».

– Nordmenn er ganske redde og trygghetssøkende. Vi har forsikringer på alt. Slik er det ikke her. Folk har ikke forsikringer på bil og hus. Mange har ikke helseforsikring en gang. Hvis noe skjer, er det familien som er «forsikringssystem», hjemmehjelp og helsevesen, forteller hun og tilføyer at hun prøver å riste av seg den norske trygghetstankegangen. I stedet trener hun på å spørre Gud om hva som er hans tanker for henne. Hun opplever at det er en god situasjon, åndelig sett, å føle seg begrenset. Å måtte hente styrke i Gud, heller enn i seg selv.

– Mitt eneste håp er Jesus. Jeg er her bare på grunn av ham. På grunn av ham kan jeg være her og utgjøre en forskjell, sier hun og avviser tvert at hun er spesielt modig som har slått seg ned i krigsherjede Irak.

– Nei, nei, nei. Jeg er ikke modig. Jeg har vært så redd at jeg nesten har fått panikkanfall. Men jeg ber Jesus ta vekk frykten.

Plutselig hjelpearbeider

I slutten av september reiste Kristina tilbake til Erbil. Byen var full av flyktninger fra Mosul og landsbyene rundt. Folk sov i kirker og skoler, på gaten og på byggeplasser. Som så mange andre av Erbils innbyggere, var også Kristinas ektemann blitt involvert i hjelpearbeidet. Han ble bedt om å være kontaktperson for en hollandsk hjelpeorganisasjon. Etter hvert ble de også knyttet opp til norske Refugee Alliance, som ledes av Sigrun Saltbones. Med hjelp av de norske bidragene kan de gi mat til 80 familier hver 15. dag.

Kristina føler seg ydmyk. Ved en tilfeldighet er hun blitt hjelpearbeider. Hun har ennå mye å lære. Samtidig er hun overbevist om at de trengs.

– Mange vil hjelpe med mat, men som kristne har vi noe som er mye dypere. Det er mange hjelpearbeidere, men ikke så mange som formidler Guds ord.

– Jeg gleder meg over å se at det er sant at Jesus er lys. Når vi reiser rundt og møter mennesker i vanskelige situasjoner, ser vi at Jesus er den som gir glede og som helbreder. Det er stort å få vise hans kjærlighet til mennesker som ikke har møtt ham før.

Kvinnefellesskap

Noe av det hun virkelig har frydet seg over i Irak, er fellesskapet med andre kvinner.

– Jeg gleder meg virkelig over å ha tid med andre damer og få innsyn i hemmeligheter i den arabiske kulturen som menn ikke har adgang til. Slikt er gøy. Vi slår ut håret, bokstavelig talt, danser sammen og kan snakke om alt.

I møte med flyktningene opplever hun at hun får en spesiell kontakt med kvinnene. Da vi senere på ettermiddagen får følge ekteparet hjem til en flyktningfamilie, ser vi hva hun mener.

Kristina og Rami har vært der før og blir tatt hjertelig imot som venner. Det bor 18 personer i huset. Alle er i slekt og kommer fra Karakosh, den største kristne landsbyen i Nord-Irak. 6. august flyktet de hals over hode da det begynte å gå rykter om hvor brutalt IS drev kristne ut av Mosul. De skjønte at det bare var snakk om timer før de selv kunne lide samme skjebne.

Flukten var svært dramatisk. En av familiens sønner er funksjonshemmet. Han er fremdeles svært traumatisert etter det som skjedde. Familien kom seg i trygghet i Erbil, men så rammet tragedien på nytt. Den ene datteren ble alvorlig syk og døde.

– Legen tror hun døde av skrekk, sier moren og gråter når hun forteller om sorgen og alt det vonde som har skjedd.

Kristina og Rami lytter oppmerksomt. Det er han som snakker flytende arabisk som kan gi råd og veiledning, men det er bare Kristina som kan legge armene rundt den fortvilte moren og be for henne.