Uoppnåelig bønn?

Hva mener vi egentlig når vi snakker om sterke bønnemøter? Ekskluderer vi mennesker 
med ordene våre? Jeg lurer på det.

Bønn kan, som andre ting i den kristne trosutøvelsen bli noe uoppnåelig. Noe vi må, som vi ikke mestrer. Og så skaper det dårlig mestringsfølelse - og ikke minst - dårlig samvittighet. Det er få ting som skaper så mye dårlig samvittighet, og få ting som man kan manipulere så mye med, som bønn.

I disse dager samles kristne fra ulike kirkesamfunn og menigheter til bønneuker i enhetens tegn. Det gleder Guds hjerte, og det begeistrer meg. I bønn rekker vi hverandre hender over de konfesjonelle skillelinjene, og konsentrerer oss om det som forener oss: Jesus.

Mange deltar i bønneuker, bønnekonferanser og seminarer om bønn. Arrangørene av disse samlingene bestreber seg til å tilrettelegge dem for å samle mest mulig folk. Likevel er det mange som opplever at dette ikke er noe for dem. De synes ikke de er flinke nok.

Slike bønnesamlinger hører til de som får til å be, de som er flinke med ord. Noen av dem har vært med på bønnemøter som har vært helt dominert av en eller flere personer, og hvor ingen andre slipper til. Andre har sittet i slike samlinger og tenkt: Tenk om jeg var så flink til å be, og konkludert med at dette ikke er for dem.

Og så er det dem som kjenner på at de ikke føler på at det er så sterkt, som andre gir uttrykk for. Ordet sterkt er kanskje det mest slitte og misbrukte ordet i det kristne vokabulæret for tiden. Hva skal vi si når Guds Ånd virkelig faller, og Guds nærvær virkelig blir påtagelig?

Hva kan gjøres for at folk føler seg hjemme og vel på våre bønnemøter, og gjør at de våger å bli med? Kanskje ved å hjelpe folk til å se at de faktisk ber mye mer enn de tror! ’Bønnens hus har mange rom’, sa Edin Løvås. Så sant det er! Det er ikke bare en måte å be på. Det er mange. Som vi er forskjellige!

Bønn er ingen konkurranse om hvem som er flinkest i klassen. Som ber mest ’salvet’, som briljerer med ordene, eller roper høyest, Bønn er, som Teresa av Avila skrev: ”Å tale ofte og lenge med dem som vi vet elsker oss.”

Jeg sier det slik: Bønn er først å fremst dette: Å bli sett, omfavnet, holdt og bekreftet av min himmelske Far. Bønn er ikke ord, først og fremst, men en relasjon. Den kan til tider være uten ord. For Gud er ikke avhengig av ordene våre.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene, som på vegne av Gud selv, sier at dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg kan formulere ord med leppene mine, samtidig som jeg tenker på noe helt annet! Jeg tror ikke jeg er alene om den erfaringen.

Så bønn må være noe mer enn ord. Om ordene vårt ikke har kontakt med hjertet vårt, hvilken effekt har da ordene? Jeg har funnet mye hjelp i rådet fra Birgitta av Vadstena: Jo, nærmere Gud vi kommer, desto enklere blir vi.

Bønnens språk kan derfor være ganske enkelt, og behøver heller ikke bestå av mange ord. Min erfaring gjennom å ha ledet en rekke seminarer om bønn i de fleste kirkesamfunn her i Norge, er at det er lettere å be i grupper, om hver av de som ber, ber korte setninger. Da føler mange at det er lettere å kunne bli med.

Mange kristne har en gresk tankegang hvor det skilles skarpt mellom ånd, sjel og kropp, og vår ånden fremheves som det viktigste. Dette har ført til en enkelte blir overåndelige. Vi burde heller vende tilbake til våre jødiske røtter, som legger vekt på at vi er skapt som hele mennesker, uten noen forakt for kroppen!

For bønn handler om hele meg. Og kroppen, som er et tempel for Den hellige ånd, ber. Den er ikke avhengig av ordene våre. Hender som rekkes ut, hender som åpnes, hender som lukkes, eller knyttes, er også et bønnens språk.

Det viktigste er at vi finner vår måte å be på. Den som passer til min personlighet. For jeg er unik i Guds bilde, og Herren vil at vi skal bevare originaliteten, ikke bli dårlige kopier av andre.