Under lupen

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» Salme 139.

Det er lettere å være mer opptatt av andres livsførsel enn av egen. Eller som en klok mann uttrykte det: «Det virker enklere å bekjenne andre folks synder enn mine egne.»

Den kristne tro legger vekt på selvransakelse. I motsetning til å granske og ransake hverandre, på stadig jakt etter feil og mangler. Først og fremst skal vi sette vårt eget liv under lupen.

Det er sunt med en årlig helsesjekk, særlig når alderen siger på. Akkurat som alle kjøretøy må gjennom regelmessige EU-kontroller. Egentlig er svært mye i samfunnet under løpende oppsyn, til det beste for oss alle. Da er  det også naturlig å be Herren om å ransake mine tanker, holdninger og motiver. Hver dag. Det vil bringe meg på rett vei.

Blant mange viktige temaer som Jesus tar opp i Bergprekenen, er også at den dom vi feller over andre vil slå tilbake på oss selv. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til», sier Jesus.

Dette viser hvor lett jeg kan utøve nedbrytende kritikk overfor andre, samtidig som jeg fullstendig overser min egen tilstand. Det gjør meg til en hykler! Løsningen er at jeg kvitter meg med den negative holdningen, og møter menneskene rundt meg med et åpent og takknemlig sinn. Det å kritisere og henge seg opp i andres feil er slitsomt og plagsomt. Jeg har ikke mulighet til å lodde dybdene i andres sinn, heller ikke kan jeg fullt ut forstå motivene.

Det gikk litt opp og ned i livet for David også, den mest kjente kongen i Det gamle Israel. I Salme 17,3 sier han: «Du har prøvet mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket meg, du fant intet, min munn viker ikke fra mine tanker.» Det siste betyr: Jeg synder ikke med min munn. En grundig «helsesjekk» med godt utfall.

I Salme 51 derimot møter vi en sønderknust David som trygler om Herrens tilgivelse og nåde. Lenge etter sitt moralske nederlag med Batseba, befant han seg i en åndelig dvaletilstand. Det var da profeten Natan kom og fortalte ham sannheten at han ble vekket og ydmyket seg for Gud, bekjente sin synd og ble befridd. David måtte igjennom en lutringens tid, som gjorde ham mye mer avhengig av Guds godhet og kjærlighet.

Salme 139 avsluttes med en dristig og nærgående bønn som viser Davids oppriktighet: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» Fall og nederlag hadde gjort ham helt avhengig av Guds nåde og hjelp. Vonde erfaringer hadde fjernet all selvgodhet og skråsikkerhet.

Davids bønn er en sterk kontrast til lignelsen om fariseerens «skryte-bønn» i templet: «Jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som denne tolleren der. Jeg faster to ganger om uken og gir tiende av alt jeg tjener.» Tolleren sto langt nede og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig.»

Så legger Jesus til: «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.» Fariseeren var overmoden for en grundig selv­ransakelse.

Profeten Jesaja var travelt opptatt av å refse andre. Ganske berettiget, men i en hard tone. Inntil han selv fikk en sterk opplevelse av Guds hellighet. Det gjorde at profeten fikk mer enn nok med sin egen situasjon: «Ve meg, jeg er fortapt. Jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.» Fra å rope ve over folket, fikk han i oppdrag å forkynne tilgivelse og oppreisning.

Paulus oppfordrer de kristne i Korint til å teste seg selv, etter anklage om at hans tjeneste var preget av svakhet. (2.Kor. 13). «For dere krever jo et bevis på at Kristus taler gjennom meg», sier han og gir klar beskjed: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv. Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.» Den som skal lykkes i å rette på andre, må begynne med seg selv. Mange problemer kunne bli løst om vi alle viste større vilje til selvransakelse. Det å gå i seg selv er en nødvendig prosess for å rydde gamle tvister ut av verden.

Herre, du ransaker meg og kjenner meg
Om jeg sitter eller står, så vet du det,
Langt bortefra merker du mine tanker.

Salme 139,1–2

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)