Tvangsplasseringens effekt

Barnevernet får ofte kritikk for å ha unnlate å gripe inn for å hjelpe barn utsatt for mishandling. Og barnevernet får kritikk for unødvendig tvangsflytting av barn. Begge deler kan være saklig begrunnet kritikk.

Spørsmålet er derfor om det er for lite omsorgsovertakelse/ tvangsflytting, eller for mye tvangsflytting/omsorgsovertakelse?

Hensikten er å hjelpe barna. Men når det viser seg at barnevernsbarn blir kriminelle (de fleste blir ikke det, men en altfor stor andel), da har tvangsflyttingen i beste fall vært uten positiv effekt, eller i verste fall vært svært skadelig for barnas utvikling.

I “ Analyse av barne- og ungdomskriminaliteten i Norge”, side18, er der en oversikt over 21 av de verste gjengangerne blant ungdomsforbryterne i landet.

Noen har begått over 200 forbrytelser allerede i ung alder. Halvparten av dem bodde på/har bodd på institusjon (noen i fosterhjem). Disse utgjør mindre enn én prosent av barn og ungdom i Norge.

Det er derfor hundre ganger mer sannsynlighet for at tvangsplassert ungdom i institusjon blir værsting-kriminelle, enn for annen ungdom.

Politiet har bare den forklaring, s.18, at: “mange av tilfellene fremkommer det at årsaken skyldes forhold i hjemmet, men det er ikke alltid det kommer like klart frem hva som er årsaken til at han/hun bor på institusjon.”

Dette er en typisk bortforklaring av barnevernets negative effekt.

Det som er sikkert: Tvangsplasseringen har ikke hatt noen nyttig virkning. At tvangsplassering av rusmisbrukere og kriminell ungdom sammen med normal ungdom i seg selv utgjør et kriminalitetsskapende miljø, er for barnevernets forsvarere en umulig tanke.