Tro om traumer

Vi kan lese en del om traumer i disse dager, om vanskelige følelser i ungdom og oppvekst folk har som de på ulikt vis forholder seg til. Jeg tviler ikke på at det er sanne og ekte følelser som kommer for dagen, men jeg undrer meg på om dette er noe nytt.

Jeg vokste opp med ufullkomne foreldre, men de gjorde så godt de kunne. De hadde sine særinteresser, og jeg må innrømme at jeg har frigjort meg fra noe av det i voksen alder. Jeg tok et oppgjør med deres livsfilosofi, som var en agnostisk humanisme, fordi jeg opplevde at den ikke fungerte. Den var ikke sann til livet. Andre ting har vært mer følelsesbetinget, hvor forventninger, press, interessekonflikter og lignende spiller inn. Slik er det å vokse opp. Slik er prosessen å bli voksen. Vi løsrives til en viss grad i stadier, men vi har alltid vårt utspring i våre foreldre, genetisk ikke minst. Vi defineres, tross alle brutte broer, av at vi tilhører familiegrener.

Jeg er mor og mine barn må avfinne seg med at denne moren deres har både styrke og svakheter, er begrenset og feilbarlig, men er drevet av sin kjærlighet. Jeg er et menneske, jeg også. Jeg er subjektiv og har et naturlig ego. Jeg er kristen, og det spiller en rolle. Jeg er ikke min egen herre, men kommer fram for Kristus med alle ting.

Den tid er ikke helt over at det er mor som er grunn til problemer, traumer og emosjonelle hindringer som en kan oppleve i ulike frigjøringsfaser. Moderne psykologi har i store trekk avvist mor som den store syndebukken, men blant folk flest henger fordømmelsen igjen. Litt ironisk kan jeg si at det er traumatisk å være mor.

Det jeg tenker litt på er om ikke de forventninger den oppvoksende generasjon har til livet er preget av urealistiske holdninger. Det er et kulturelt skifte, og ingen vil se seg tilbake til tradisjon for å finne støtte og veiledning. Kanskje tar jeg feil, men jeg synes å merke en higen etter det konfliktfrie, det enkle og behagelige, det nesten hedonistiske – hvor man i stor grad nyter tilværelsen på ulikemåter – og at alt som skaper uro, angst, strev, konflikt, arbeid – både i tanker, kroppslig og i sjelen – er noe som bør unngås.

Jeg ser det hos meg som mor, på den måten at jeg vil gjøre det enkelt, vil jevne veien der det er ulendt. Jeg er løsningsorientert. Ja, jeg må innrømme at det er noe i at jeg kan være en del av problemet.

Hva med egen angst og uro? Hva med eget strev, tankearbeid, konfliktløsningsideer og sjauing? Hva med mitt bønneliv og tid med Gud? Som sagt, jeg er et levende menneske, og det er jo nettopp disse utfordringene som driver meg til Gud, som hjelper meg til å utvikle meg, som skaper en trygg modenhet i erfaringen.

Så, hva skal jeg tro om traumer? Jeg tror de er en del av livet som hver og en av oss må forholde oss til. Da blir det hvordan vi forholder oss til våre utfordringer som avgjør mye av hva utfallet blir. Bitterhet og å klandre andre er et valg. Tilgivelse er en livsform. Jeg tror at uansett hva som har skapt det vanskelige, ligger det et stort potensiale til menneskelig vekst og modenhet i å forholde seg til det, å arbeide med det bevisst i tanker, ord og gjerninger. De dype og mest interessante menneskene jeg har møtt er mennesker som har hatt mye å streve med.

For meg er det godt å komme inn for Gud med alle ting. Han kjenner meg bedre enn jeg selv, og han gir meg styrke til å leve med det jeg ikke kan endre, og endre det han ser trengs.

Les også: