Trengs det virkelig misjon i Europa?

Dagen publiserte nylig den gode nyheten at norske ungdommer vil være med i evangeliseringsarbeid i Europa, blant annet i Luxembourg. Men ikke alle gleder seg over dette.

Jens Jakob Dreyer har skrevet en interessant kommentar som lyder slik:

«I Dagen leser jeg at vi nå har sendt en misjonær også til Luxembourg, hvilket jeg synes er temmelig snodig. Vi har også tidligere sendt misjonærer til andre kristne land, blant annet Etiopia og Frankrike. Mine historiekunnskaper er ikke altomfattende, men jeg vet i hvert fall at Etiopia ble kristent allerede på 300-tallet, og Frankrike (Gallia) allerede under Romerriket (som også Luxembourg var en del av).

For meg var det imidlertid en stor glede å lese at en ung norsk kvinne, Gunn Elin Våge, forberedte seg på å reise til Luxembourg for å delta i kristent arbeid der. En gang deltok vi i et evangelisk møte i selve hovedstaden der. Nitti prosent av møtedeltakerne var afrikanere. Svært få luxembourgere er evangeliske kristne. Der trengs virkelig mye evangeliseringsarbeid.

Jeg og min kone hører til dem som har arbeidet med menighetsplanting i Frankrike i 50 år. Vi er ikke alene om dette. Omtrent 1500 misjonærer fra forskjellige land hjelper i dag den kjempende evangeliske minoriteten i Frankrike for å nå landets 64 millioner innbyggere med evangelium, inklusive de fem millioner muslimer som bor der.

Noen mener at siden Frankrike betraktes som et katolsk land så trenges ingen misjonsvirksomhet der. Men ikke en gang lederskapet i den katolske kirke er helt enig i en slik tankegang. År 1943 skrev to franske katolske prester en bok med tittelen: «Frankrike, en misjonsmark.» Årsaken til at den boken ble skrevet var den enormt lave kirkesøkningen i landet. En forsvinnende liten prosent av befolkningen, som dog har en katolsk etikett, går nemlig i en kirke. Siden den gangen har det bare gått nedover med den katolske kirkes innflytelse i Frankrike. Mangelen på prester er et enormt problem. Frankrike er i dag et av Europas mest sekulariserte land.

Vi begynte evangeliseringsarbeid i et meget katolsk område i østre Frankrike på 1960-tallet. Da møtte vi omtrent aldri et menneske eller et hjem hvor der fantes en Bibel. Mariatilbedelse og helgendyrkelse florerte.

Et eksempel på dette var «Den hellige Kristoffers Dag». Han anses å være alle reisendes skytshelgen. Man samlet da alle byens kjøretøyer med brannbilene og brannsjefen i spissen og deretter alle andre biler og motorsykler. Presten stenket viet vann på dem alle og overlot dem til Kristoffers beskyttelse. En annen gang hørte vi prestene lese bønner på Marias himmelfartsdag, bønner som folkemassen gjentok etterpå.

Da hørte vi blant annet: «Ære være Maria, alltid og for evig Jomfru»! Og siden: «Ære være Josef, hennes meget kyske make»!

Å leve i kyskhet er jo å leve i seksuell avholdenhet. Den katolske kirke lærer nemlig at Josefs og Marias ekteskap i virkelighet bare var et skinnekteskap. De hadde aldri noe ekteskapelig samliv. Josef behandlet Maria som en søster, fordi hun var kalt til å være «evig jomfru». Jesu jordiske brødre og søstre, som evangeliene taler om, var ifølge katolske teologer nærstående slektninger, altså fettere og kusiner, og ikke Josefs og Marias barn.

Mesteparten av kristne her i landet skjønner ikke at det råder en dyp, åndelig nød blant mange mennesker i de katolske land. Den nøden fins der fordi den katolske kirke har fordunklet ­evangeliets frelsesbudskap.

Du aner noe av den nøden når du møter gamle og fattige folk som hver måned gir penger til kirken for at messer og bønner skal leses for deres avdøde familiemedlemmer, slik at disse fortere kan komme igjennom skjærsilden. «Slik er det ikke nå lenger», sier noen fordi de har hørt andre uvitende folk si det. Virkeligheten er dessverre en helt annen.