Til skade for FrP?

Jeg er langt fra Frp-velger, men må innrømme at det fins hyggelige og flinke folk i partiet. Blant andre virker Ketil Solvik-Olsen og Solveig Horne dyktige og sympatiske. Er det bra - på sikt - for slike skikkelige folk å ha Sylvi Listhaug med på laget?

Statsråd Listhaug er egentlig ikke en folkelig motstemme. Hun er snarere sin egen vesle “enpersonselite”. Samtidig vet hun å innynde seg hos deler av folket, som har følt seg lite sett og/eller holder seg til mørke konspirasjonsteorier.

Visst har Fremskrittspartiet (FrP) hatt “løse kanoner” her og der, nå og da, tidligere. Integreringsministeren ter seg imidlertid mer som en elitist som vet best enn som en “folkelig grasrotpolitiker”. Jeg syns ikke at hun har «maktet å ta rollen som valgkampens “motstemme”», slik Vårt Land skrev på kommentarplass 1. september. Derimot har hun tedd seg som et egenrådig monarkbarn i et eller annet eventyr. Dette tror jeg flere og flere innser, også blant tilhengerne hennes. Noen liker det, andre ikke. Uansett: Lederstilen kan egne seg bra til hurtig omlegging og nedbemanning hos firma i krise - og mindre bra til et demokratis behandling av medmennesker.

Ministeren har, mer eller mindre bevisst, ofte snakket som en ekte elitepolitiker. Rett nok vet hun å trykke på noen knapper i oss “vanlige folks” tilbøyelighet til frykt for det fremmede, og til å ønske at nye landsmenn bare skal tilpasse seg oss og vårt akkurat slik vi har det. En vending om at KrF-leder Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen», og en påfølgende oppførsel uten tegn til anger eller beklagelse - sånt er verdig en minister for Eliten. Eliten, vet De, behøver ikke at sette sig lavt, må ikke beklage noget, men kan gjøre efter eget forgodtbefinnende.

Ministeren har kommet med en rekke utspill som er uvanlige for en statsråd. Det disse uvanlige utspillene demonstrerer, er i beste fall mislykkede forsøk på en slags kopiering av Per Sandberg på hans mest sleivsparkende, ihuga folkelige. I verste, men mest sannsynlige fall viser det det jeg tror det viser: 1) Normalatferden for en person som aldri burde ha blitt minister og 2) at FrP ikke har maktet å være et stabilt regjeringsparti som skaper trygghet og forutsigbarhet for folk flest.

Er det slik at noen blant oss har en spesiell rett til å si eller gjøre nesten hva som helst - i folkelighetens navn - fordi de for mange år siden, før elitekommunikasjonsarbeid, landbruksprovokasjoner og utsendingsinstrukser, kom fra et småbruk i distrikts-Norge?

Kanskje er det slik fatt som Vårt Land-kommentaren 1. september avrunder: Listhaug har tilhengere som ser henne som «en ekte norsk motkulturhelt som blir angrepet av den politiske, opphøyde eliten» - selv om hun, som kommentatoren sier tidligere i teksten, ofte har satt dagsorden. (Er det motkulturhelten/motstemmen “som blir angrepet”? Er det ikke motsatt? Og/eller er det den “ som blir angrepet”, som setter dagsorden ...? Er det lov for oss vanlige folk å filosofere litt høyt sammen om disse tinga?)

For ordens skyld: Det var flott og modig av Listhaug å ta opp noen imamers holdning til dødsstraff, da hun gjorde dette i år. Akkurat der syns jeg hun nesten kunne kalles motstemme.

Spørsmålet er om ikke det fins en del motstemmer til Listhaug innad i FrP, stemmer som i seg selv er mer enn kraftige nok til at Listhaug straks må drive med noe helt annet enn politikk. Kanskje blir det indre presset vel så avgjørende her som det ytre; kanskje tar FrP-leder og -strateger skjeen i egen hånd og er sin egen lykkes smed. I motsatt fall, med fortsatt FrP-boltreplass for Listhaug, vil partiet miste noe av partisjelen som troverdige og folkelige. Falsk folkelighet fra elitistiske, egenrådige enkeltpolitikere koster for mye - på sikt.

(Innlegget er basert på en tekst med samme tittel i Vårt Lands debattforum)