Til kamp mot kino, dans og kortspill

Det er tid for en ny tydelig, kristen kulturkamp: Som et vitnesbyrd for verden – til kamp for den svake.

Predikanten stod med gnistrende engasjement og lysende øyne og fortalte om hvordan han møtte jenta i sitt liv. Lørdag etter lørdag hadde han stått og ventet på henne ved gjerdet mens hun var på fest på danselokalet. Der var det svir, drikk, moro og dans, men etter en stund bøyde hun endelig kne og kom til tro på Jesus. Da var det slutt på det gamle livet «ute på lokalet» – inne var det stille og tyst.

Dette er den dominerende historien om omvendelse og vekkelse hvis vi går tilbake noen tiår. Og vi må ikke glemme – tross alt vårt oppgjør med sen-pietismens krav og påbud – det var opprinnelig et brennende ønske om å danne en motkultur som lå til grunn for opprøret mot moroa. Ikke få hadde tydd til alkoholens magre trøst når livet gikk i motbakke, til stor fortvilelse for familien der hjemme. Selv den mest harmløse polka kan vekke begjæret, og hva kan ikke da en sen, fuktig kveld på en låve gjøre. Kortspillet var datidens «luksusfellen» – det var rett og slett litt for enkelt å bygge opp kreditten.

Av disse eksemplene er det likevel kampen mot alkohol jeg har mest sansen for. Vi må ikke glemme at dette var en kamp der de store folkebevegelsene gjorde felles front. Målrørsla, arbeiderbevegelsen og lekmannskristendommen tok alle et ramsalt oppgjør med de gylne dråpene, og retorikken var stort mer raffinert enn å vise til djevelens piss eller den mer sjarmerende «vi vet at Jesus gjorde vann til vin, men vi liker det ikke». Wesleys metodistbevegelse tok flere århundrer tidligere det samme oppgjøret med alkohol basert på de enorme sosiale kostnadene dette hadde. Alternativet som ble presentert, var et fellesskap som tok ansvar både for de nære og for samfunnet.

LES OGSÅ: Alkoholens belastninger

Problemet med denne kulturkampen var ikke dens kraftfulle åpning. Det var åpenbart for alle at kampen mot kong alkohol, var kampen for den svake – for barnet, for kona, for familien. Tilsvarende var den lenge utskjelte konkubinatsloven, som hindret samboerskap, en sikkerhetsventil for den svake part. Problemet ble når vekkelsesvinden stilnet, og vekkelsesbarna ble fortalt at stoffet alkoholen er synd i seg selv, at de som tilfeldigvis satt i kinosalen ble tilbake hvis Jesus kom igjen, at Jesus hoppet av når speedometeret bikket 75 eller at djevelen bor i trommene. Dette er tynt, syltynt.

LES OGSÅ: Individets frihet til å forpeste?

Hvis man i tillegg kombinerer disse dårlige argumentene med handlinger som går stikk i strid med de gode intensjonene, kastes vekkelsesbarna ut med badevannet. Hvis Vri åtter er synd, men å bruke anselige midler på norsk tipping er greit. Om Kamilla og tyven på kino er synd, men hvilken som helst nattkino på NRK er helt ok. Ingen skal se alkohol hjemme hos oss, men i Syden er det ok å bli så brisen at barna reagerer. Eller i aller verste tilfelle: Det er tross alt bedre med abort enn at noen skal oppdage at vår datter har kommet i uløkka.

Likevel, det som bekymrer meg mest med min generasjon, og de som kommer etter, er ikke at de skal bli «offer» for morske livsstilsmoralister. Det som utfordrer meg mest, er hva som er vår tids kulturkamp – for det er nok å ta tak i. Alkoholen tar fortsatt altfor mange liv, mennesker med Downs sorteres ut i det stille fra et samfunn som ikke tåler byrden av annerledesheten, flyktninger dør i kampen langs Europas yttergrenser, klimautfordringene står i kø, gjennom midlertidig lov om surrogati er den nye kjønnsløse foreldreforståelsen snart komplett og asylbarn fraktes ut i hurtig tempo. Det er tid for en ny tydelig, kristen kulturkamp: Som et vitnesbyrd for verden – til kamp for den svake.