Teater uten berøringsangst

Når «Vaffelhjarte» har urpremiere ved Den Nationale Scene i Bergen fredag, er Jesus godt synlig i kulissene.

– Det kan godt være at vi får reaksjoner, men Jesus er en del av vår kristne kulturarv. Jeg har ingen berøringsangst, sier teatersjef Agnete Haaland, til Dagen.

«Vaffelhjarte» er bygd på Maria Parr sin bok med samme tittel, og regnes som en moderne, norsk klassiker. Boken ble nominert til Brageprisen i 2005, og NRK-serien basert på boken vant Gullruten for «beste barne- eller familieprogram» i 2012.

På visningen forrige onsdag fikk pressen se en sentral scene fra stykket, der en Jesus-figur i papp var et naturlig blikkfang. I scenen møter vi Trille i samtale med tante-farmor, som lager verdens beste vafler og som er trygg fordi hun har Jesus ved sengen når hun sover. Både han og naboen Lena er begge svært opptatt av Jesus-figuren. Senere, når Lena finner et lam som har gått seg bort i fjellet, tar hun det i armene og spør: «Ligner jeg på Jesus?» Svaret hun får fra Trille er nøkternt: «Nei, Jesus har jo ikke gul regnfrakk».

Bestevenn

Trille vil så gjerne være bestevennen til Lena, men får ikke det svaret han ønsker. Regissør Cecilie A. Mosli, mener at Lena ikke har noe språk for å uttrykke sitt vennskap til nabogutten, mens han på sin side lengter etter å høre det uttalt.

Preben Hodneland fra Nordhordland har rollen som Trille. Rollen er hans debut, etter at han ble uteksaminert fra Teaterhøyskolen i vår. Han kjenner seg igjen i Trille sine tanker om vennskap og behovet for bekreftelse på at en blir satt pris på.

– Han er en gutt som filosoferer over liv, død og vennskap. Han har trygge rammer og vokser opp med mor, far, farfar og tante-farmor. Lena, derimot, har en litt annen oppvekst. Hun vokser opp med mor, men har en ikke-tilstedeværende pappa.

Handler om trygghet

Hodneland mener Jesusbildet i forestillingen handler om hva som gjør oss trygge.

– Vi har alle ulike plasser å gå til for å kjenne oss trygg. Tante-farmor har kristendommen i hjertet. Det representerer en barnetro, mener han.

Selv vokste han opp med en mormor som satte troen høyt.

– Sånn sett er det veldig gjenkjennelig, sier han.

Stykket skal først spilles ved teateret i Bergen, før det legger ut på turné til Sogn og Fjordane. Kulissene som er valgt, er derfor enkle, men sentrale. Selv scenen er formet som et vaffelhjerte, omkranset av «sunnmørsalper» og en himmel som lyssettes i ulike farger.

– Det er ikke ofte det lages nye forestillinger for barn og familie, så vi er stolt av å kunne presentere en urpremiere, sier Agnete Haaland.

Hun forteller at det er en risiko å utvikle nye stykker, fordi folk helst vil ha de gamle klassikerne av Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner.

– Men de var jo også debutanter en gang. Av og til må vi gi nye forfattere sjansen til å bli klassikere, mener hun.

– En stor beundrer

Før pressevisningen forrige onsdag hadde Den Nationale Scene i Bergen solgt 10.000 billetter. I tillegg kommer 10.000 billetter som en del av den kulturelle skolesekken i Sogn og Fjordane.

Cecilie A. Mosli har i flere år hatt et ønske om å sette opp «Vaffelhjarte» for teater.

– Jeg er en stor beundrer av Maria Parr. Jeg har lest boken for mine egne barn og har ledd og grått mye underveis. Det er en historie om liv, død og vennskap, som inneholder masse moro og humor.

– Du har gitt Jesus-figuren en stor plass i stykket?

– Det er en teatralsk effekt. Jeg synes Maria Parr behandler Jesus på en god måte i boken, og at hun tar godt vare på den kristne kulturarven. For kristne og ikke-kristne er den en del av våre liv, sier hun.

IKKE misjonerende

Mosli synes Jesus-figuren er flott, men at han er morsomt stor. Hun understreker at stykket verken er misjonerende eller blasfemisk.

– Vennskap er et stort tema i boken. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at vennskap har elementer som er vanskelig å forstå og få til. Det er den største gleden i barns liv, og den største sorgen.

Mosli mener at vi som mennesker har en tendens til å føle oss ensomme iblant, og at det er veldig menneskelig.

– Vi kan alle føle det slik, tror hun.

Sulekha Ali Omar i rollen som Lena er fra Harstad, men har bakgrunn fra Somalia. Når Dagen spør om hun tror folk vil reagere på hudfargen, svarer Mosli at det kan tenkes at de voksne vil reagere, men ikke barna.

– De voksne er jo ofte mer konservative i måten å tenke på, sier hun.

Mosli synes det er viktig at teateret begynner å vise hvordan samfunnet er.

– Det er alarmerende hvitt i norsk kulturliv, konstaterer hun.