Takk, kjære mor!
«Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg» 2.Tim 1:5
«Den første song eg høyra fekk var mor sin song ved vogga.»
Per Sivles hyllest til mor er gripende. Hun var den viktigste omsorgspersonen i livet hans. Hun var også den som overleverte dyrekjøpt livsvisdom og gudstro.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Ho synte meg ein fager veg opp frå vår vesle stova.»
Mange – både før og etter Sivles tid – har kunnet si noe av det samme. La meg få nevne to:
Timoteus’ mor var jøde. Hun og mormor spilte hovedrollen i den religiøse oppdragelsen hans. «Helt fra barndommen har du kjent de Hellige Skrifter …» sier Paulus (2.Tim 3:15).
Under vekkelsen i Lystra fikk de to kvinnene se skriftene (GT) i et nytt lys. Nå skjønte de to at Messias allerede var kommet, og at GT pekte framover mot Jesus.
Senere skrev Paulus om Timoteus’ «oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Evnike,» (2.Tim 1:5). En «oppriktig tro» er en tro uten hykleri.
Da Timoteus i voksen alder fikk apostelens brev, ble minnene om mor og mormor sikkert sterke og levende for ham igjen.
Augustins mors mor het Monica. Hun tilhørte berberfolket, et urfolk i Nord-Afrika. Hun vokste opp i et hjem preget av kristne tradisjoner. Med sin malende penn skildrer Augustin Monicas liv og betydning. Ikke alt var uten skygger.
Hun fortalte ham at hun allerede som barn fikk smaken på alkohol. Det var nemlig hennes oppgave å hente vin til de voksne fra vintønna. Da tok hun selv etterhvert flere og flere slurker – rett fra tønna. På underfullt vis ble hun berget fra kong Alkohol.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En dyp gudsfrykt kom til å prege henne i ungdomsårene. Etter at hun ble gift, ble denne gudsfrykten virkelig testet. Mannens ustabile humør resulterte ofte i harde ord.
Han var også utro mot henne. Men Monica ville gjøre det beste ut av situasjonen. Hennes ideal må ha vært 1.Pet 3:1–2: «På samme måte skal dere kvinner underordne dere mennene deres.
Slik kan de mennene som ikke vil tro på Ordet, bli vunnet – ikke ved ord, men ved sin kones livsførsel, når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt.»
Og, forteller Agustin, dette skjedde! Monica vant mannen sin. Mot slutten av livet kom han til tro. Hun vant ham for evangeliet ved sin livsførsel.
Men hun vant ikke bare sin mann. Hun vant også – indirekte – sin sønn. Da bodde hun i Milano sammen med Augustin. Biskop Ambrosius oppdaget denne nordafrikanske kvinnen. Han lærte å kjenne tårene hennes og bønnelivet hennes.
Han visste at Augustin virkelig var et bønnebarn og trøstet Monica med at Gud sikkert ville få sin vilje med ham. Da Augustin ble omvendt, ble det jubel og sang. Monica priste Gud som kan gjøre langt ut over det vi ber om!
Sanggleden hennes hadde forresten fått en sterk inspirasjon en tid tidligere, den gangen keiserinnen påbød at en vranglærer skulle overta ansvaret for Ambrosius’ kirke.
Biskopen samlet de troende, de som (med Augustins uttrykk) var tent av Åndens ild. Monica var blant disse. Så begynte han å dikte salmer som de sang som vekselsang inne i kirken. Sangen virket slik på soldatene at de ikke maktet å ta kirkenøkkelen fra biskopen!
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Opplevelsen satte dype spor blant de kristne.
Da hun døde, var Augustin i dyp sorg. I sorgen tenkte han også på at Monica, tross sin gudsfrykt, ikke hadde vært syndfri. Men han hadde én trøst: At de syndene mor hadde begått etter sin dåp, var tilgitt ved hennes tro på Jesus.
Hun var «tilgitt av ham som var uten skyld, og som hadde betalt det som ingen kan betale tilbake».
På tross av noen underlige trosforestillinger som Monica også hadde, trer hun fram som Guds viktigste redskap i Augustins åndelige utvikling. Augustin kunne ikke få fullrost henne nok.
Kirkehistoriebøker handler ofte om store kirkemenn og kristenledere. Med dette stykket ønsket jeg å minne om de mange kvinnene som har betydd langt mer enn mange menn. Selv tenker jeg særlig på en kvinne oppe i Trøndelag.
Hun døde for mange år siden. Om hun hadde levd, ville jeg i dag ha skrevet et brev til henne. Og innledningen «Takk, kjære mor» ville ha kommet fra hjertedypet.
«Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg»
2.Tim 1:5
Artikkelen fortsetter under annonsen.
