Syrias gode hjelpere har dårlig tid
Fader Roonis svar rystet meg. Han er den første jeg har hørt som faktisk sier at det er for sent.
LES:– For sent for de kristne i Irak
«Kan du hjelpe oss med visum til Norge?» Spørsmålene haglet da jeg besøkte en assyrisk menighet i Libanon en søndagsmorgen i fjor sommer. Kirken var fylt til siste ståplass av folk som var kommet til messe. Mange av dem var flyktninger fra Syria. De hadde flyktet for livet da IS angrep landsbyene deres i februar, og de bekymret seg syke for familiemedlemmer som var tatt til fange av terrorgruppen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Libanon fant flyktningene en viss trygghet, men ikke så mye annet. De fikk ikke lov til å ta lønnet arbeid, barna fikk ikke plass på skolen, de fikk lite eller ingen helsehjelp, og flere familier måtte ofte stue seg sammen i én leilighet. De var uvelkomne gjester i et land som var i ferd med å knele under flyktningkrisen og der all infrastruktur var sprengt. Flyktningene var desperate etter å komme seg videre.
«Vi må hjelpe flyktningene der de er, i nærområdene», lød mantraet fra Siv Jensen,Erna Solberg og resten av regjeringen på forsommeren i fjor.
Påstanden ble møtt med skepsis. Å hjelpe dem «der der er», ble tolket som en ansvarsfraskrivelse. Som et forsøk på å lempe ansvaret over på allerede overbelastede naboland; som en billig unnskyldning for å gjøre minst mulig – eller ikke noe.
Denne uken har regjeringen vist at den faktisk mente alvor. På giverlandskonferansen i London lovet statsministeren at Norge vil gi 2,4 milliarder kroner i år og til sammen ti milliarder over fire år til Syria og regionen. Det er et bidrag som det står respekt av. Sammen med rekordhøye løfter fra andre land gir dette håp om at det skal være mulig å løfte mennesker ut av håpløshet.
Håp gir det også at norsk UD har gittKirkens Nødhjelp ti millioner kroner til et prosjekt som skal bidra til bedre hjelp til minoriteter i Syria og Irak. Prosjektet er en anerkjennelse av at religiøse minoriteter har vært ekstra hardt rammet av den pågående konflikten.
LES OGSÅ:Kirkens Nødhjelp: Pengene må brukes inne i Syria
Det var en milepæl for disse minoritetene da EU-parlamentet denne uken slo fast at ekstremistgruppen IS begår folkemord mot religiøse minoriteter i Syria og Irak. Resolusjonen var historisk. Det er første gang EU tar stilling til et pågående folkemord. Dette innebærer en enorm oppreisning for ofrene. At verden nå anerkjenner lidelsene deres og lover hjelp som monner, gir forhåpentligvis ny fremtidstro for menneskene som befinner seg midt i vår tids største flyktningkatastrofe.
I begeistringen over milliardløftene som er lagt på bordet i London, er det likevel én ting verdens ledere må være klar over: Det haster å få hjelpen ut til dem som trenger den, for nå gir stadig flere opp.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De kristnes situasjon i Syria er illustrerende. Lenge foretrakk kristne syrere å søke tilflukt i regjeringskontrollerte områder inne i landet hvis det var mulig, fremfor å forlate landet. Slik er det ikke lenger, fordi situasjonen er blitt dramatisk forverret. «Nå drar alle som kan», sa en pastor i Damaskus like før jul.
I Irak har kirkeledere lenge advart om at landet snart vil være tømt for kristne, hvis de ikke får tilstrekkelig hjelp og beskyttelse. Hver uke drar mange titalls kristne familier. Nå snakkes det om at det bare er 200.000 kristne igjen i landet. Til sommeren er de redd for at tallet er nede i 150.000.
«Det er for sent for de kristne i Irak», sa den kaldeiske (katolske) presten Rooni Yousif da jeg møtte ham i Oslo nylig. Folk har mistet håpet om at de skal få nødvendig hjelp «der de er». De har mistet troen på at de noen gang skal få komme tilbake til hjemmene sine i Mosul og på Ninivesletten. Og de føler seg ikke trygge i Kurdistan, for også der finnes radikale elementer.
SYNSPUNKT:Luftbro for forfulgte kristne
Fader Roonis svar rystet meg. Han er den første jeg har hørt som faktisk sier at det er for sent. Fremtiden vil vise om han får rett. Uansett er uttalelsen et kraftig varsel om at det må handles nå. Hvis verden nøler, hvis giverlandene ikke holder løftene, kan flyktningstrømmen vi har opplevd til nå, bli en bagatell sammenlignet med det som kommer.
Alt tyder på at det er langt frem til fred i Syria og IS-kontrollerte deler av Irak. Dét ble demonstrert for all verden da partene i Syria-samtalene i Genéve onsdag måtte ta pause før de knapt hadde rukket å sette seg til forhandlingsbordet, mens Russland intensiverte bombingen av Aleppo.
