Sven Foldøen - en radikal forkynner

Sven Foldøen var Rogalands mest kjente og mest omtalte predikant de første tiår av 1900-tallet. Han var radikal både i forkynnelse og i arbeidsmåter.

Det er nå mer enn 60 år siden han døde, men vi ser enda frukter av virksomheten hans i mange bygder og familier. I de største vekkelsen han fikk stå i, opplevde han at hele bygdesamfunn ble endret. Han fikk mange venner, men også mange motstandere. I denne artikkelen vil jeg først gi en kort oversikt over livet hans. Deretter vil jeg stanse litt for noe av det han stod for som forkynner og åndelig veileder.

Hvem var Sven Foldøen?

Sven ble født 7. november i 1878. Foreldrene het Inger Johanna Ormsdatter Alveskjær fra Ombo og Faltin Faltinsen Foldøen fra Foldøy. Familien bodde på et gardsbruk på øya Foldøy ytterst i Sandsfjorden i Ryfylke. Inger Johanna og Faltin hadde ti barn, og Sven var nummer fire i rekken.

I oppveksten var fiske og jakt de store interessene til Sven. Disse hobbyene fulgte han hele livet igjennom. Å få komme på sjøen for å fiske eller jakte sjøfugl, var hans store lidenskap og avkobling. Etter fullført folkeskole var han yrkesfisker en periode. Senere var han dreng på Jæren og var også fabrikkarbeider i Stavanger. Da han ble 21 år, valgte han å emigrere til Amerika.

I Amerika var han dreng på to ulike garder i Dakota. Våren 1902 kjøpte han 640 mål jord, og tenkte å slå seg opp som farmer. Han hadde like før dette, blitt radikalt omvendt. Kallet til å fortelle andre om Frelseren og frelsens vei kom med det samme, og ble spesielt sterkt overfor hans nærmest. Han solgte derfor farmen i Dakota og valgte å reise tilbake til Norge og Rogaland. Båten la til kai i Stavanger 9. februar 1903.

Etter et par dager i Stavanger, reiste han heim til Foldøy og begynte straks å vitne for sine nærmeste. Han opplevde fra første stund at folk ble frelst. Ikke lenge etter hjemkomst, ble han kalt til forkynner i Stavanger krets av Kinamisjonen (NLM) og her ble han værende resten av sitt liv.

Fra høsten 1903 og framover til 1912 opplevde Sven å stå i utallige vekkelser og hele bygdesamfunn ble omsnudd. Han fikk venner over alt, men også hard motstand. Han ble utsatt for ryktespredning, men fikk også svi for sine egne uvørne uttalelser. Men først og fremst var han Guds spesielle redskap for å nå Ryfylke med evangeliet. Han ble på folkemunne kalt for «Ryfylkebispen».

Sven Foldøen fortsatte som forkynner resten av sitt liv, og fikk stadig oppleve at folk ble frelst gjennom forkynnervirksomheten han sto i. Men det var ei tyngre åndelig tid etter 1912. Sven ble tidlig plaget med sykdom. Han ble rammet av spanskesyken, men overlevde den. Senere hadde han store problem med magen og slet også med tungsinn.

Vinteren 1904-1905 gikk Foldøen på Framnes ungdomsskole i Hardanger. Her traff han Brynhild Dalen fra Bjoa i Sunn-Hordaland, som han ble gift med. De bodde i korte perioder på Randøy, Stavanger og Fogn, før de slo seg ned for godt på Finnøy. De fikk åtte barn. 11. mai 1953 var Sven en tur på sjøen for å fiske. Han ble funnet død i båten. En særpreget forkynner var blitt forfremmet til herligheten.

Forkynnelsen og forkynneren

«Ingen har fått noen større oppgave eller herligere gjerning i denne verden, enn den som får forkynne sannheten fra Gud om oss selv og om Ham.» Slik kunne han uttrykke storheten ved det å være forkynner. Men han hadde også formaninger å komme med til sine predikende brødre: «Jeg har undret meg mange ganger over at her er forkynnere som ikke sier et ord til de uomvendte som sitter under deres talerstol.»

Han var opptatt av at det ikke var nok å ta et standpunkt for Jesus. Det er ikke nok å bøye kne. «En død forstandstro fører ingen over fra døden til livet. Den hellige ånd må få åpenbare for åndens øyne at vi er frelst.» En annen plass sier han: «Vi kan holde gode taler både hva form og innhold angår, men er det ikke åndskraft og åndssalvelse over oss, blir talen av liten betydning for de som hører oss.»

Til predikanter og misjonsfolket kunne han si: «Jeg frykter for at erobringslysten har minketnokså meget hos folket vårt. Vi har fått inn alt for meget av toleranseånden og likegyldigheten i våre rekker. Mange mener vi må trekke oss tilbake, ikke stifte nye foreninger, men heller legge ned gamle, slutte med basarer og stevner slik at andre organisasjoner kan få plass.»

Til den uomvendte

Til den som ikke var frelst kunne Sven forkynne «Uomvendte mann og kvinne, du bør la deg overtale til å søke frelse nå. Det er din sjel det gjelder. Det er din sjel som står på spill. Ve deg om du taper din sjel. Jesus ynkes inderlig over deg. Din Frelser ser deg i kveld, du fredløse sjel. Han kjenner din smerte. Han ser din åndelige søvn, han ynkes over deg. Han ser din motstand mot din egen lykke. Han ser at du tror og lever på en løgn fra Djevelen, -han, din fiende, som sier at det har ingen hast med å vende om, at det er ingen fare ved å leve uten Gud.

Din Frelser ynkes over deg. Der er ingen som han. La hans varme kjærlighet til deg og hans omsorg for deg få beseire deg nettopp nå. Gi opp all motstand og la deg frelse. Det gjelder din sjel. Hvor skal du tilbringe evigheten?»

Forholdet til Den norske kirke

Allerede som konfirmant kom Sven i konflikt med Den norske kirke (DnK) og mange prester. Han var ingen kristen da han ble konfirmert, og Sven valgte derfor ikke å gå til nattverd etter konfirmasjonen, slik skikken var. Dette ble ikke godt mottatt av presten, som tok saken opp med faren til Sven og presten nærmest tvang Sven til å motta nattverden. Dette overgrepet preget Foldøen for livet.

I sine prekener tok Sven ofte oppgjør med det han mente var vanekristendom i DnK. Det førte til et anspent forhold til presteskapet. Dette fikk han også merke under bryllupet. Presten som vidde han og Brynhild var veldig kritisk til Sven. I talen sa presten bl.a.: «Jeg reiste nylig forbi en gård hvor sønnen nettopp hadde overtatt gården etter sine aktverdige og strevsomme foreldre, men folk sier det bare er et tidsspørsmål når han må gå fra garden, for han ligger til klokken 10.00.» Dette var tydelig myntet på forkynneren Sven. Presten fortsatte med å lovprise bruden, før han fortsatte: «Går noe galt i dette ekteskapet, er det ikke piken fra Sunnhordaland sin skyld, men mannen fra Ryfylke.»

Sven hevdet at det blant presteskapet og deler av kirkefolket var mange åndelige treller og mye egenrettferdighet. En gang var Sven på fisketur sammen med en mann på utsiden av Finnøy. Mannen så et stort bygg på land og spurte hva det er for slags bygning. Jo, sa Sven, det er en fabrikk. Hva produserer de der? Dårlige jomfruer, svarte Sven. Det var kirka i bygda han snakket om.

Foldøen var også en av forkjemperne for såkalt fri nattverd, der bedehusfolket selv forvalter nattverden. Han og de mest radikale kinamisjonsfolket gikk heller ikke i kirken for å få døpt barna sine. De foretok heimedåp og meldte barna inn i DnK i ettertid. Alt dette var med å forsterke motsetningene mellom kirke og bedehus.