«Sunt, sterkt og gjenfødt kristenliv»

Både bedehusfolket og andre deler av Den norske kirkes mer konservative medlemsmasse må nå forberede seg på en virkelighet hvor andre i større grad setter dagsordenen.

Torsdag får vi vite hvor mange det var som stemte ved årets kirkevalg.

Kirkerådet ba på forhånd om at det ble trykket opp dobbelt så mange valgsedler som sist. Den gangen var oppslutningen 13,5 prosent. Flere steder meldes det om køer inn i valglokalene, køer som ikke har vært å se ved tidligere kirkevalg. Og menneskene som stod i disse køene var ikke uten videre dem man møter i kirken kommende søndag. Det er i dette segmentet av Den norske kirkes medlemmer at Åpen folkekirke har sitt største mobiliseringspotensial.

Det aller viktigste testspørsmålet for årets kirkevalg var nettopp om Åpen folkekirke klarte å mobilisere tilstrekkelig mange av kirkens relativt passive medlemsmasse til støtte for sin sak. Hvis de lyktes med det, har Levende folkekirke for lav oppslutning til å kunne matche Åpen folkekirke.

Det er i dette lyset vi må forstå debatten om hvorvidt det er et mål med høyest mulig valgdeltakelse. For en kristen kirke vil selvsagt ønske seg aktive medlemmer. Men kirken har alltid vært de troendes fellesskap. Det står ikke i motsetning til at mennesker i sin vandring med Gud kan gå gjennom mange slags prosesser, og at troens uttrykk ikke alltid er like tydelige.

De fleste av oss opplever i løpet av livet at troen kan bli satt på ulike slags prøver. Men når man vil snakke om hva en kristen kirke er og står for, kan vi ikke gå med på at Bibelens ord blir satt til side for å nøre oppunder en avvikende forståelse av hva som er kristen lære.

Nå begynner etter alt å dømme en ny fase i Den norske kirkes og norsk kristenhets utvikling. For alt annet enn et godt valg for Åpen folkekirke vil i år komme som en stor overraskelse.

Vi vet ennå ikke helt hvordan sakslisten til neste års kirkemøte vil se ut, og det er mest sannsynlig at selve saken om vigsel av likekjønnede par ikke kommer opp før året etter. Men allerede til våren vil vi nok få en ganske klar pekepinn på hvordan de ulike leirene posisjonerer seg.

Vi skal huske at bare en håndfull stemmer stod i veien for aksept av vigsel av likekjønnede på Kirkemøtet i fjor. Og den gangen ble også avstemningen preget av at man hadde fire alternativer å ta stilling til.

Levende folkekirke-leder Øivind Benestad har snakket åpent om muligheten for å melde seg ut hvis Den norske kirke går inn for å vie likekjønnede par. Også andre har snakket om et slikt scenario. Men det har så langt ikke vært mulig å se tegn til noen massiv utmeldelse fra kirkens konservative medlemmer.

Mer sannsynlig er det at den historien vi har sett i over 100 år vil fortsette. Den kan kort oppsummeres med uttrykk som «i, men ikke under». Samtidig ser vi tendenser til at flere kirkemedlemmer i dette segmentet blir mer passive i sitt forhold til Den norske kirke.

I Bedehus-Norge har man helt siden 1920 holdt seg til den såkalte Calmeyergate-linjen. Dette begrepet er det i dag færre og færre som vet hva betyr. I korte trekk ble de nærmere 1.000 kristenlederne som var samlet, enige om å ikke ta del i noe frivillig samarbeid med liberale teologer. I dagens situasjon blir det stadig vanskeligere å praktisere denne holdningen hvis man vil operere i Den norske kirke.

Etter tradisjonell målestokk kvalifiserer ingen av de sittende biskopene til merkelappen «konservativ». De har alle sagt at uenighet om samlivsetikken ikke er å betrakte som kirkesplittende. Slik har også de av biskopene som ikke ønsker kirkelig vigsel av homofile par bidratt til å nedtone den indre dramatikken i saken.

Men splittelse er ikke noe man kan vedta seg bort fra. Splittelsen skjer når den skjer. Imidlertid ser det ut for at de fleste velger å leve med de spenningene som finnes, fremfor å bryte ut av Den norske kirke.

Et viktig testspørsmål nå fremover blir dermed i hvilken utstrekning både prester og lekfolk er villige til å samarbeide på tvers av teologisk uenighet om samlivsetikken. Alt i 1920 skrev daværende Dagen-redaktør Johannes Lavik at «Enten får man føre striden som en ren åndsstrid og la liberale og positive (datidens betegnelse på konservative, journ.anm.) arbeide side om side i kirken (...). Eller man får gå ut av kirken».

I 1928 skrev den samme Lavik at «Vi har aldri hatt noen tro på makten eller opinionen som våpen i kampen mot den liberale teologi. (...) Lekmannsbevegelsens innflytelse berodde på en eneste ting: at det fulgte vekkelse og liv i dens spor. Død rett-troenhet er en like stor fare for livet som liberal fornektelse. Sunt, sterkt og gjenfødt kristenliv er den beste medisin mot liberal svinnsott og ortodoks åreforkalkning.» Sitatene er hentet fra Audun Mosevolls og Asbjørns Tveitens bok «Redaktøren med gullpennen».

Både bedehusfolket og andre deler av Den norske kirkes mer konservative medlemsmasse må nå forberede seg på en virkelighet hvor andre i større grad setter dagsordenen. Da er antakelig Johannes Laviks råd om å legge vekt på det åndelige livet godt å ta med seg.

Det er naivt å tro at man kan overlate kirkepolitikken til andre. Alternativet til å drive politikk er som regel alltid dårligere. Men samtidig er det ikke politikken som gjør kirken til kirke. Det er det åndslivet, næret av Guds ord, av Guds åpenbaring i Jesus Kristus, som gjør.