Skuffelse

Skuffelser og smerte kan være som store regnskyll. Da må dreneringskanalene Gud gav oss få være åpne.

Mange ganger spør vi, hvor mye skuffelse og smerte skal et menneske tåle? Når er det liksom nok? Spørsmålet virker riktig, men det sier kanskje ikke alt?

For skuffelse og smerte er en ting. Men hva med den andre enden? Hvordan kan skuffelsen og smerten komme ut? Vi er ikke skapt til å lagre det opp i oss selv.

Gud har gitt oss kanaler. Han har skapt sorgen så smerten kan dreneres. Ikke på en lettvint måte, men ved at smerten får ­uttrykke seg, og komme ut.

Gud har gitt oss fellesskapet med andre kristne. Smerte som får deles, kan lindres. Og vi har fått muligheten til å klage til Gud, slik David gjorde. En god Far tåler det, og vil ikke at vi skal gå alene med det uforståelige og vonde.

Jesus gav sitt liv, så det kan ­finnes oppgjør og omvendelse. Ikke som en mørk umulighet, men alltid med håp. Jesus gav sitt liv så vi kan tilgi dem som såret oss. Ikke ved å glatte over, men ved å gi Gud rett i at det var vondt.

Listen er lenger. Men poeng­et er at vi kan hindre oss selv eller hverandre i å bruke disse kanalene. Det skjer kanskje ikke bevisst. Men hvilket bilde vi har av Gud og fellesskapet er viktig.

Skuffelser og smerte kan være som store regnskyll. Da må ­dreneringskanalene Gud gav oss få være åpne.