Skal barn lære om trosforsvar?

Barn måler påstander opp mot virkeligheten hele tiden. Deres livssyn blir enten formet av det som klaffer, eller så bygger det seg opp motargumenter som feies under teppet helt til boblen brister.

Dette innlegget er et gjensvar til den aktuelle samtalen fra forfatteren av boken «Øystein på smulejakt», en apologetisk barnebok om hvordan verdens begynnelse vitner om Guds eksistens.

At barn lurer på mange ting, er ingen overrasket over. Om barn skal få blanko-svar som forsvarer et visst ståsted derimot, er verdt å diskutere. Mitt forslag er å styrke barnas eget resonnement.

Først må jeg si meg helt enig med Hans Johan Sagrusten (jf Dagen fredag 27.4.) om at dersom foreldre ønsker å utdanne apologetikk-soldater som skal få skyts til skolemisjonæring, kan det hende man bør trå forsiktig. Jeg er også enig i at en hvilken som helst bok som forklarer et livssyn på en måte som påstår at tankene er sanne og reelle, har med apologetikk å gjøre. Det er jo nettopp derfor barn blir møtt med mange livssyn allerede før de er åtte år. Alt fra barneprogrammer, spill, youtubere og for den slags skyld også NRK Super formidler livssyn. Derfor er jeg veldig interessert i å lære barna å tenke selv.

En av hovedsangene på Øystein-albumene heter «Ikke nøl, tenke sjøl». Da jeg var i studio i Oslo for å lage Øystein CD3 «Bruk nøtta», ble jeg spurt av hva jeg holdt på med. Jeg lager en søndagsskole-CD om å tenke kritisk, sa jeg. «Hvordan hører det sammen?» var spørsmålet jeg fikk tilbake.

Svaret er at dersom verden er lagd med mening, kosmos, er den verdt å forske på og vi kan si noe som er sant om verden og måle det opp mot virkeligheten. Vi kan være kritiske. Hele den moderne vitenskap ble født i kristendommens vugge, sier Jürgen Habermas. Grunnen til dette er det bibelske livssynet. Den dag i dag er Oxford Universitet sitt motto: Herren er mitt lys.

Dessverre tror mange barn at det kristne livssynet står i motsetning til den vitenskapen som Bibelen fødte frem. At vi har et gudgitt ansvar om å tenke, oppdage, forske og dermed å gjøre verden til et bedre sted er noe barna kan ha mye glede av.

Den viktigste delen av trosforsvar er etter min mening epistemologien, det vil si sannhetsvurdering. Hva er sannhet? Og hvordan kan man vite om noe er sant? Å vite hva sannhet er må være selve grunnlaget for å kunne forske, for å kunne vurdere forskjellige resultater og påstander. Dessverre kommer man alt for fort i gang med «fem gode grunner til å tro at», eller «dette er sant fordi» og så videre.

Barn trenger først og fremst verktøy til å lære seg å vurdere ting. De gjør dette allerede, siden de er mennesker, og stoler ikke blindt på noe. Mine barn ville ikke hoppet ned fra et høyt skap i dine armer. De stoler ikke på deg før de har testet, sett, sjekket og opplevd at du er troverdig, deres tro verdig. De måler påstander opp mot virkeligheten hele tiden og deres livssyn blir enten formet av det som klaffer, eller så bygger det seg opp motargumenter som feies under teppe helt til boblen brister.

I dag leste jeg en artikkel på nrk.no om en avhopper fra Jehovas vitner, der de låste rammene i bobla sprakk. Vedkommende ble presentert et låst livssyn i oppveksten med sterke (og skremmende) rammer, men ble fri til å leve ved å lese Richard Dawkins «Gud en vrangforestilling». Artikkelen presenterer en lykkelig slutt der mannen nå er frigjort fra religionens klamme hånd. Med høyt emosjonelt engasjement får vi høre hvor frigjørende det er at verden er kommer fra kaos.

Men uten kosmos mister man grunnlaget for å kunne påstå at noe er sant. Heller ikke nevnt er tallet på 150 millioner liv som gikk tapt som følge av ateistisk politikk i det forrige århundre. Det seiles videre på det bibelske skipets grunnlag uten å ense det. Skip som ikke tas vare på synker til slutt.

Når barn tviler – la oss feire tvilen! Våre fire små kommer hjem med mange tanker og spørsmål. Det feirer vi. At de tenker selv, at de tør å utfordre vårt livssyn og at de gjør seg bevisst sine valg er noe som kan utruste de til å takle livet. På samme tid leder jeg an med å peke på premisser om at verden og virkeligheten finnes, at virkeligheten kan oppdages og beskrives, og at det som så beskriver virkeligheten er sant. Det gir håp om at vi kan finne ut av noe som vi kan stole på, som vi kan tro på og leve for.

Det ser ut som vi oppdager sammen at Bibelen holder mål, men barna får i høyeste grad lov å være uenige. Når de er uenige, spør jeg om hvorfor, så vi kan ha dialog. Dette tenker jeg er veien jeg vil invitere de med på.