Skal alle være kristne?
I Europa har de fleste i over tusen år vært døpte medlemmer av den kristne kirke, og i mange land, blant annet i Norge, er det slik fremdeles. Likevel vokser det fram et livssynsmangfold som gjør at mange nå hevder at denne såkalte konstantinske epoke går mot slutten.
Er det et tap eller en vinning, og hvordan bør kirken og samfunnet møte denne utviklingen?
Noen ønsker å holde på fellesskapet mellom kirke og folk så lenge som mulig, og er også villige til å foreta betydelig endringer i den tradisjonelle kirkelære for å få dette til, for eksempel når det gjelder synet på forsoningen, fortapelsen og samlivsetikken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Andre ser slutten på det de gjerne omtaler om kirkens konstantinske fangenskap som noe som gir kirken en ny og kjærkommen anledning til å rendyrke identiteten i sitt eget budskap uten sideblikk til hvem som kan bli provosert. Dette befrir også kirken fra fristelsen til å fremme sine standpunkt med støtte av politisk og militær makt.
Selv tror jeg imidlertid et kan være grunn til å tenke litt mer nyansert om dette.
Det konstantinske fellesskap mellom kirke og folk skyldtes ikke at kirken med alle midler søkte å få keiseren på sin side. Det skyldtes at keiseren hadde oppdaget at det i det kristne budskap lå verdier med betydning for hele samfunnet, og derfor ba kirken om støtte i arbeidet med å sikre fred og trygghet i riket. Det er en oppfordring det er vanskelig å si nei til.
Det er også dette samvirke mellom kirke og stat som har skapt mange av de verdier vi i dag anser som uoppgivelige: Menneskeverd, demokrati og religiøs toleranse. Spørsmålet om hvordan den kristne kirke kan føre denne arven videre er derfor en problemstilling det er viktig å ta med seg også inn i en ny tid hvor kristen tro igjen må forstås som en minoritetsposisjon.
Vi skal heller ikke idyllisere minoritetssituasjonen; den har også sine farer og fristelser, fra motstand og forfølgelse til isolasjon og stivbeint prinsippdyrkelse. Også som minoritet er det viktig å bevare et åpent sinn og en vilje til saklig dialog med utfordrere og kritikere. På det punktet har kristne imidlertid ganske gode forbilder.
Mye av grunnlaget for lære og liv i den senere kirke ble lagt av klartenkte ledere i de tre århundrer den var en forfulgt minoritet. Og gjennom mesteparten av kirkens historie utenfor Europa har den ikke vært majoritetens religion. Av kristne i Afrika og Asia har vi derfor også mye å lære av hvordan kirkene i Europa bør møte den nye tid.
