Sjelekamp på scenen

Per Inge Torkelsen og Torolf Nordbø har vært venner i over 40 år, men befinner seg på hver sin livssynsplanet.

– Jeg har aldri blitt så mye sensurert i hele mitt liv som av denne mannen, sier Per Inge Torkelsen og peker på Torolf Nordbø.

Revyforestillingen Hedningen og misjonæren er på veien igjen. Denne gangen skal rogalandshumoren eksporteres til Bergen.

I løpet av to år er forestillingen sett av nærmere 6000 mennesker. For Nordbø er turneen et kristningsprosjekt. Kompisen håper flest mulig blir hedninger. Samtidig ønsker de at publikum ska få ei «kosastund».

Siddisen med rufsete hår og finnøybuen med glatt skalle har kjent hverandre siden 1971. Torkelsen sa ja med en gang da Nordbø for et par–tre år siden ringte og tilbød ham jobb som hedning i en ny revyforestilling.

– Du er ikke redd for å samarbeide med en erkekristen mann som Torolf Nordbø?

– Jeg er egentlig fryktelig redd for de kristne og det de står for. Jeg er livredd for at ungene mine skal bli kristne. Men jeg er ikke redd for Torolf, selv om mye av det han står for er ganske uspiselig. Og så driver han og sensuerer meg så fælt. Jeg kom i skade for å se «Jøsses» på et sted, og da var han der, vet du. «Det må du ikke si, sa han. Det er det samme som Jesus.» Det er ny verden for meg, disse kristne greiene, selv om jeg leste hele Bibelen som barn og gikk i Rikets Sal fra jeg var seks til jeg var 16.

To verdener

Det er lenge siden faren tok ham med på møter i Jehovas Vitner. Per Inge Torkelsen er mangeårig medlem i Human–Etisk Forbud og kaller seg upersonlig hedning.

– En liten protest mot begrepet «personlig kristen». Er det mulig å være noe uten å være det personlig? spør han og retter blikket mot en mann som bør kunne svare.

Torolf Nordbø vokste opp i pinsemiljø, er mangeårig medlem av Misjonforbundet og har denne høsten gått i bresjen for et verdikonservativt opprør i KrF.

– Jeg er faktisk enig med deg der, Per Inge. Jeg liker heller ikke uttrykket «personlig kristen», sier han.

Revyskatt

Ellers er det langt mellom spørsmålene de kan enes om – selv om Nordbø mener 80 prosent av deres politiske standpunkter er mer eller mindre sammenfallende. Venstremannen Torkelsen har gått inn og ut av Stavanger bystyre fra 1980.

– Hva er galt med kristenfolket, Torkelsen?

– Å, det er fryktelig mye! Ta KrF, for eksempel. Vet du hva de gikk i bresjen for like etter krigen? Revyskatt! Skatt på revybilletter! Men det verste er jo all intoleransen. Mot kvinner, mot homofile. Jeg deltar i denne revyen for at flere skal bli hedninger. Det er mitt uttalte mål. Jeg håper kristne kommer og ser på oss, og så oppdager de kanskje at hedninger ikke er så farlige som de trodde.

– For meg er misjonær en hedersbetegnelse, repliserer Nordbø.

Da noen tok til orde for at kirken måtte slutte å drive med misjon, gav han bort åtte prosent av aksjene i sitt produksjonselskap til organisasjoner som hadde ordet «misjon» i navnet.

– Misjonen har gitt skole og helsevesen. Og ingenting er vel vakrere enn at man vil dele den skatten man selv har fått, sier han.

Skepsis og begeistring

En vennligsinnet scenemakker er langt fra overbevist.

– Det er mye fint med Torolf, men han er jo ganske utgått på dato. Og det er jo ikke akkurat 2014–humor han driver med. Forestillingene hans kunne like gjerne vært vist i 1935. Det handler om rutebåten som ikke går lenger og om handelslaget som er nedlagt. Innerst inne er han sikkert imot elelektrisitet også, antyder Torkelsen og gjør et langt sprang fra gamle dagers Ryfylke.

– I det hele tatt blir det mer og mer merkelig for meg at folk i 2014 kan tro på en mannn som for 2000 år siden skal ha vasket føttene til 5000 mennesker med en fisk, raljerer han.

Nordbø avstår fra å kommentere kameratens bibelbruk, men forteller at han blir stadig mer begeistret for Jesus.

– Han stod på de svakes side, på kvinnenes side. De første kristne innførte det første demokratiet, svarer Nordbø, som har misjonærtittel på CV–en etter lærerjobb i Kongo.

Spiste barberblad

Per Inge Torkelsen forteller at han som 16–17–åring sendte et debattinlegg til Dagbladet med tittelen «Jesus en tryllekunstner». Innlegget kom riktig nok aldri på trykk, men med sin bakgrunn fra nettopp trylling mener Torkelsen at mye av underberetningene i Bibelen skal tas med en klype salt.

– En skal ikke ha mye kjennskap til tryllekunst før en skjønner at såkalte mirakler er fusk og fanteri, sier han.

Nordø lytter til hedningens utfall, trekker pusten dypt og blir alvorlig:

– Noe av det første jeg gjorde da jeg fikk tenner, var å spise og svelge tre barberblad. Blodet sprutet ut av kjeften på meg, og det var umulig å få tak i lege. Det var da faren min fant den store roen og sa: «La oss be.» Blodet stanset, og en stund etterpå kom bitene av barberblad ut andre veien.

– Du tror det var et under?

– Jeg tror det. Men et under kan aldri bevises, svarer Nordbø. – Hva tenker en hedning om dette, Torkelsen?

– Jeg tenker at hvis det finnes en Gud, så er han ikke en som sier: «Det er en liten gutt på Judaberg, og han spiser barberblad. Han berger jeg.» Nei, det får jeg ikke til å stemme. Jeg vet forresten om ei dame som spiste knappenåler da forloveden vraket henne. Knappenålene gikk gjennom fordøyelsessystemet uten at hun ble skadd. Slike ting skjer.

– Er ingenting bra med kristendommen?

– Jeg må dessverre innrømme at for enkelte med alvorlige rusproblemer, kan en religiøs opplevelse framstå som den siste redningen. Jeg kjenner noen i den kategorien.

– I slike situasjoner er det greit at folk blir kristne?

–Ja, for en stund. Og så må vi jo håpe at de blir hedninger igjen etter noen år.

Hjertesaker

Begge savner humor med mening, humorister med en politisk eller moralsk agenda. Torkelsens store forbilde er Charlie Chaplin og hans legendariske harselas med Hitler og Mussolini. Han mener altfor mange humorister i dag bare snakker om seg selv og om bagateller de selv har opplevd.

– Hva er din agenda som komiker?

– Jeg hater idretten, fordi det bare handler om å være best. Og så er det jo så fordummende. I stedet for å kaste pinner opp i lufta burde folk lære seg å lese bøker. Jeg misliker også mange av dagens pensjonister. De grafser til seg så mye de kan samtidig som de klager og sutrer og gneldrer om hvor forferdelig de har det.

Banner ikke

Kanskje er det fordi han blir intervjuet i Dagen, og kanskje er det fordi Torolf Nordbø sitter ved siden av ham i sofaen at Torkelsen kommer på at han aldri banner på scenen.

– Jeg vet at det alltid sitter noen i salen som reagerer på det. Det koster meg også veldig lite å la være. Jeg støter folk vekk når jeg banner. Det blokkerer for budskapet.

Nordbø sier humoristenes oppgave er å sparke oppover.

– Når Otto Jespersen tuller med Kjell Magne Bondevik som statsminister, er det helt greit. Når han tuller med Bondeviks livskrise, har han gått over en grense, resonnerer han.

Få overtramp

Torkelsen synes problemstillingen er mer komplisert.

– Vi har veldig få eksempler på overtramp i norsk humor. Dere kristne kommer alltid trekkende med Otto Jespersen når dette temaet kommer opp. I realiteten holder norsk humor seg nesten hele tiden innenfor grensen av det akseptable. I siste forestillingen med Løgnaslaget tøyset vi med kreft. Det gjorde vi fordi tre av oss har denne sykdommen. Likevel fikk vi reaksjoner. Humor er alltid best når man herser meg seg selv. Den beste jødevitsen hørte jeg av en jøde i New York. Det er tre tema jeg aldri spøker med: incest, pedofili og voldtekt.

– Otto Jespersen brente også en bibel. Kunne du gjort det selv?

– I prinsippet, ja. Men det er ikke min humor.

– Men du kan tøyse med Jesus?

– Ja

– Men ikke i denne forestillingen! skyter Nordbø inn.

Ble redd

Da striden om Muhammed–tegningene raste som verst for snart ni år siden, lurte komikeren Per Inge Torkelsen på om han kunne skrive en tekst som fungerte til situasjonen.

– Jeg droppet det. Fikk det ikke til. Men jeg skal også innrømme at det var motet som sviktet. Jeg ble redd da jeg så på reaksjonene mot dem som hadde trykket tegningene.

Torolf Nordbø har siste året gjort seg bemerket som islam-skeptiker. Men som humorist holder han seg unna temaet.

– Det er som Per Inge sier: En skal være forsiktig med å tulle med andre. Det er bedre å tøyse med seg selv og det en selv står for. Men redd er jeg ikke.

Patent på sannheten

Per Inge Torkelsen har travle uker bak seg. Julebord betyr høysesong for en omreisende komiker.

– Klokka 22 er min absolutte grense for julebordopptredener. Jeg liker ikke å underholde fulle folk, sier han.

Skraphandlersønnen vokste opp med en far som spedde på lønna med å samle tomme spritflasker fra hoteller og bedrestilte stavangerfolk med høyt alkoholkonsum. De faste flaskesamlingsturene gav unggutten førstehåndskjennskap til hva som skjer med enkelte familier når spriten tar makten.

– Det var jo noen som skiftet adresse fordi de ikke lenger hadde råd til å bo i sine fine villaer, forteller han.

Kristen som sine foreldre har Torkelsen aldri hatt lyst til å bli, selv om han omtaler faren som en god mann.

– Men som så mange andre kristne hadde han patent på sannheten. Det misliker jeg veldig sterkt. Jeg takker Gud hver dag for at jeg er ateist.

Går forbi

Torkelsen avviser kontant enhver antydning om at han blir litt mindre hedning i jula.

– Nei, tvert imot. Men jeg gleder meg veldig til jul. Ungene kommer hjem, det knitrer på peisen, og vi kan gå lange turer, sier han.

Men en av dem som går i kirken på julaften, men aldri ellers, er han ikke.

– Jeg går forbi kirken på julaften, svarer Per Inge Torkelsen med trykk på «forbi».

– Hvilken kirke?

– Stavanger domkirke.

– Det er en fin kirke?

– Grei nok. Men det er forferdelig å tenke på fattigfolkene som måtte jobbe og slite og betale skatter for at slike praktbygg skulle bli reist.

Torolf Nordbø lytter og nikker og bedyrer at han ikke har den minste betenkelighet med å ta en innbarket hedning med seg på scenen.

– Du kan jo riskere at han omvender din trossøsken til den gudløse sak?

– Det har jeg ingen tro på. Når en idealistisk hedning som Per Inge forteller om noen års erfaring med religionens vrangside hos Jehovas Vitner, viser han noe av årsakene til at han er blitt ateist. Folk merker tydelig at livssyn betyr mer for meg enn for han, mener misjonæren.