Selvmordsbombere stjal tryggheten deres

Kirken hjelper barna å leve videre etter sommerens selvmordsangrep i Qaa.

Det er ingen vanlig sommerleir de driver i Qaa, denne kristne libanesiske landsbyen som harSyria ogIS som nærmeste nabo, og som ble rammet av åtte selvmordsbomber i sommer. De har hatt leir i åtte uker nå og kommer til å fortsette helt til skolen begynner igjen i slutten av september.

– Vi lever i terror. Folk tør ikke gå ut av husene sine av redsel for å møte nye selvmordsbombere, sa presten Elian Nasrallah på telefonen til New York Times like etter angrepet. Han er prest i Den gresk-katolske kirken St Elias i Qaa.

– Selvmordsbomberne skal ha vært unge gutter på 12-15 år, forteller han til Dagen.

LES:Ber Europa vise solidaritet med Libanon

De åtte guttene ble ofret. Over 200 barn i Qaa lever videre som ofre. Mange av dem er traumatisert.

– Å overtale dem til å komme til kirkens sommerleir har ikke vært lett, sier presten.

For det var ved kirken bombene smalt. Kirken er blitt et farlig sted. Nå står tre væpnede vakter utenfor, hver gang de har gudstjeneste.

Angrepet

Klokken halv fem om morgenen, 27. juni, eksploderte den første bomben. Fader Elian lå og sov. Han bråvåknet og løp ut av huset. Mens han forsøkte å ringe kirkens sjåfør. som også kjørte ambulanse, så han at eksplosjonen hadde skjedd bare et par hundre meter nede i gaten. Så smalt det på nytt.

– Den andre selvmordsbomberen sprengte seg da ambulansen kom til stedet. Sjåføren ble drept momentant. Ambulansen var fullstendig utbrent, forteller han.

– Det var kaos. Folk måtte bruke privatbilene sine for å kjøre de sårede til sykehus, forteller presten.

– Men St. Elias, helgenen, beskyttet oss fra det som kunne blitt så mye, mye verre senere på dagen.

Med biskopens hjelp

Qaa ligger seks kilometer fra den syriske grensen, i den nordlige delen av Bekaadalen. Situasjonen er fremdeles spent da Dagen reiser dit, to og en halv måned etter selvmordsangrepene. Derfor stopper vi i Baalbek på veien, for å få med oss biskop Elias Rahhal. Han vil være med til Qaa, både for å vise hva som skjedde og for å gi besøket biskoppelig tyngde. Utlendinger er ikke nødvendigvis velkommen, men vi er mindre mistenkelige når biskopen er med.

LES OGSÅ:Erkebiskop Salibas dør er alltid åpen

Klokken er bare halv åtte da vi parkerer utenfor bispegården. Biskopen sitter ute på den overbygde terrassen og ser solen krype langsomt over hustaket. Foran seg har han en tykk bønnebok. Han bor alene i den vakre bispegården. Det er ikke så mange unge menn som vil bli prester lenger.

Tegnet kirke selv

De små, kristne samfunnene i Bekaadalen kjemper en tøff kamp for tilværelsen. Mange utvandrer, her som ellers i Midtøsten. Baalbek har dype kristne røtter og fikk sin første biskop allerede i år 97, men nå er det bare 230 kristne igjen her. På den gresk-katolske kirkens grunnskole er fleste av de 1.200 elevene muslimer.

– Foreldrene setter pris på at nonnene lærer barna disiplin, sier biskopen om hvorfor skolen er så populær.

Etter en halv times kjøretur kommer vi til Ras Baalbek, biskopens fødested. Her er de aller fleste innbyggerne kristne. En gang hadde landsbyen syv kirker. I dag har de fire, men én av dem er til gjengjeld splitter ny, tegnet av biskopen selv.

Gamle kristne spor

Sporene etter gammelt kristent nærvær er ikke langt unna. Like bak den kirken ligger ruinene av St. Barbara-kirken fra 300-tallet.

– Vi har søkt myndighetene om å få bygge den opp igjen, forteller biskopen, før han tar oss videre til Den hellige jomfruens kloster. Dette er et av de eldste i Libanon. Også her er klosterkirken fra 300-tallet

Inntrykket av ro og kristenarv er likevel bare én del av sannheten. Freden er skjør i denne delen av Libanon.

– IS er bare tre kilometer unna, sier tolken, og peker opp mot fjellene.

– De forsøkte å angripe byen i fjor sommer, men den libanesiske hæren drev dem unna.

I Ras Balbek har innbyggerne samlet inn penger for å få etablert en militærbase i byen. Det er ikke mulig å bo her uten.

Bevæpnede kvinner

Huset der biskopen vokste opp, ligger bare et steinkast unna kirkene. Søstrene Antoinette og Harisa venter med frukt og kaffe på terassen. Samtalen kommer snart inn på IS og angrepet i Qaa.

– Hvis IS kommer, skyter jeg først, sier Antoinette. Plutselig står den godt voksne damen på terrassen med et gammelt gevær i hendene.

Vi ler av demonstrasjonen, men kanskje er hun mer seriøs enn vi tror. Qaa ligger bare noen mil lenger nord. Ifølge Reuters begynte kvinnene i Qaa å bevæpne seg etter selvmordsangrepet.

Nytt angrep

I Qaa blir vi møtt av fader Elian. Tvers over gaten for presteboligen ligger St. Elias-kirken ved innkjøringen til byen. En statue av helgenen som kirken er oppkalt etter, troner med et kraftig sverd og løftet hånd midt i en rundkjøring.

Presten forteller om den forferdelige dagen.

Kirken i Qaa ble raskt krisesenter for hele byen da bombene smalt. Ansatte og frivillige jobbet på spreng for å få oversikt over situasjonen. De visste verken hvor mange som var såret eller hvor de var blitt av i forvirringen, da folk kjørte av gårde med dem. Samtidig som politiet kom og stilte alle sine spørsmål, søkte folk til kirken for å få hjelp og trøst. Biskopen kom fra Baalbek, for å ta seg av de levende og forberede begravelsen av de døde dagen etter.

– I syvtiden den kvelden var gaten utenfor St. Elias-kirken full av folk. Mange av dem var på vei for å forberede begravelse, sier presten og peker på plassen foran oss.

– Ingen tenkte på at det kunne være noen risiko forbundet med å samle så mye folk på ett sted.

Plutselig ble noen klar over at et nytt angrep var på gang. En person forsøkte å utløse en selvmordsvest i folkemengden utenfor kirken, men klarte det ikke. To personer med eksplosiver løp ned en sidegate. Der sprengte de seg selv – eller ble sprengt. Den tomme sidegaten var en underlig plass å detonere en bombe.

LES MER:La oss komme til Norge

Også to andre selvmordsbomber eksploderte. Et bolighus og en vanntank fikk store skader. En bombesplint skar inn over dørkarmen til presteboligen. Ingen mennesker blir drept denne gangen, men tallet på sårede kom nå opp i 31.

– Hadde bombene blitt sprengt midt inne i folkemengden, slik planen tydeligvis var, hadde vi hatt mer enn hundre døde, sier fader Elias.

Frykt

Den libanesiske sikkerhetstjenesten tror at IS sto bak bombene i Qaa. Stemningen i byen var elektrisk av nervøsitet i dagene etter.

«Holdt dere innendørs og skyt på alt mistenkelig», lød beskjeden fra lokalmyndighetene til innbyggerne, ifølge Reuters. Provinsguvernøren gav alle syriske flyktninger i området portforbud. Det ligger flere store flyktningleirer i fjellkjeden langs grensen mot Syria, og det er en kjent sak at IS ogNusrafronten har sine folk der.

Angrepet forsterket frykten for at Libanon skal bli dradd inn i den syriske krigen, der libanesiske Hisbollah-soldater kjemper til støtte for presidentAssad. Minnet om angrepet på Qaa av syriske regjeringsstyrker i 2012, lever friskt i minnet hos innbyggerne.

Spor

Fader Elian peker og forklarer. Han gjør oss oppmerksomme på sikkerhetskameraene som er installert i gatekrysset foran kirken, og på den lille helgenstatuen som er plassert på en nymalt husvegg. Veggen ble malt for å dekke over merkene etter eksplosjonen. Sidegaten der to av selvmordsbomberne løp inn ligger rett foran oss.

LES OGSÅ:Åpner skoledøren for barn på flukt

Jeg går nedover den smale gaten for å ta bilder. To mørke skygger, på en husvegg og en mur, samt en smadret vanntank vitner om det som skjedde. En nabo kommer ut og peker opp i et tre. Så drar han til side noen greiner. Han vil vise restene av tøy og hud som fremdeles henger oppe i treet. Jeg grøsser.

– Nå har vi fått tre nye ambulanser fra organisasjoner vi samarbeider med, forteller fader Elian.

Biskopen synes tre ambulanser høres for mye ut. Med helgenens hjelp skal det ikke skje flere slike angrep. Presten håper at biskopen har rett, men forsvarer ambulansene med at han vil være forberedt. Folk er fremdeles redde.

Står sammen

I kirkens eget samfunnshus venter de eldste barna på sommerleiren med sang og drama som de vil vise for biskopen sin. En funksjonshemmet gutt leder an i en kraftfull folkedans. Vi som ser på har vanskelig for å holde tårene tilbake.

– Barna isolerte seg hjemme etter bombeangrepet. De var redde og deprimerte. Mange ville bare flytte vekk, sier læreren deres, Salwa Kamaz.

– Det hjelper å holde dem i aktivitet, sier hun og forteller om fellesfrokoster for barnas familier, om bønnemøter og sang, bussturer, filmfremvisning, volleyballturnering og undervisning i fransk, engelsk og matte.

Samfunnshuset inneholder både klasserom og helseklinikk. Fader Elian tar oss på en rask omvisning i alle klassene. Han tøyser, oppmuntrer, synger og stiller opp sammen med barna på bilde etter bilde.

– Vi har stått sammen med familiene som ble rammet. Vi har gått på hjemmebesøk, sørget for pleie til de som ble skadet og samlet inn penger til dem som mistet sine kjære.

– Fienden var så stor, men som kirke har vi gjort alt vi kunne, sier han.

Reportasjeturen til Libanon ble støttet av stiftelsen Fritt Ord.