Selektiv versus helhetlig lesning av Bibelen

Ved idiosynkratisk seleksjon av bibelord, kan enhver finne støtte for egne ideer. Slik oppstår i slekt etter slekt uforenlige «bibelske» oppfatninger og ditto stridigheter om hva som er rett eller galt, sant eller usant.

Lest moderne og religiøst-selektivt rammes ingen av Guds vrede, Gud er barmhjertig og nådig, ingen går fortapt, alle blir frelst.

– Finnes en motsetning mellom Guds vrede mot synd og Guds barmhjertighet?

– Lest sekulært fremstår all tale om Gud, og alt om Jesu Kristi stedfortredende lidelse og død og oppstandelse, som overtro. Det nye testamentes (NTs) fortellinger om Jesu liv og medfølelses med fattige og utenforstående, har derimot bred aksept.

Mer helhetlig, i henhold til både GT og NT, er Herren barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunn, men også en tuktende og tre ganger hellig Gud. Bøkene vi kaller Det gamle testamente, er Jødedommens Bibel.

I NT, som er mye en videreføring av GT, kalles GT for Skriftene. NT formidler spesielt at Jesu liv, død og oppstandelse skjedde ifølge Skriftene. Etter oppstandelsen åpnet Jesus Skriftene for Emmausvandrerne. Han mente tilsynelatende at det er om ham Loven (Mosebøkene), profetene og salmene taler.

Alle de fire evangeliene i NT ser Jesus prefigurert i GT, hvilket detaljeres av teologiprofessor Richard B. Hays i boka «Reading Backwards» (2014); den får rosende omtale av flere berømte teologer; N. T. Wright, for eksempel, mener at Hays «åpner nye synspunkter på tekster vi trodde vi kjente», spesielt om «den tidlige kirkens tro på Jesus som legemlig-gjøring av Israels Gud».

I forgangne tider hadde kristne fleste relativt stor tillit til Bibelen; utfordringen var å forstå den rett. En hoved-stridighet gjaldt Jesu vesen.

Forenlig med visse NT-tekster, er troen på Jesus som sant menneske og sann Gud.

Denne kirkelige forståelse kan synes logisk selvmotsigende. Imidlertid, fordi elektroner vites å ha bølge-egenskaper, og masse-løse fotoner har partikkelegenskaper, er det nå lettere å tro at også andre tilsynelatende uforenlige oppfatninger/begreper lar seg forene, inklusivt NTs antydninger, og Kirkens tro, at Gud er én Treenig Kjærlighet (jf. John Polkinhornes «Science and Religion in Quest of Truth», 2011).

Konfesjoners tro at den ene Gud er i Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, er forenlig med at kjærlighet er per definisjon relasjonell.

Tilliten til NT falmet under opplysningstiden. For eksempel, dikteren Ephraim Lessing (d.1781) mente at en «ugly broad ditch» fins mellom det opplyste sinn og Bibelens tro på mirakler.

Hos Jesus-forskere referer nå «Lessings ditch» til et gap mellom den historiske Jesus og NTs beretninger om Jesus Kristus. For medlemmer i The Jesus Seminar er gapet temmelig uoverstigelig, hvilket det også var for teologen Rudolf Bultman.

Mange ulike Jesus-portretter er blitt foreslått og markedsført, mer etter den enkelte forskers spesielle livssyn/situasjon enn kildene/tekstene, hvilket allerede Albert Schweizer innså (2006). Deretter gjennomgikk Jesus-forskningen ulike faser.

Den pågående fasen, «The third Quest», bygger på økt kunnskap om de kulturelle kontekster under hvilke kildene ble til, samt kriterier for best mulig å skjelne sanne utsagn om Jesus fra eventuelle påfunn.

Men selv ved bruk av felles kilder og kriterier, vektes kildene idiosynkratisk, hvilket gir ulike konklusjoner; teologer/historikere som ikke tror på mirakler, tror selvsagt heller ikke at Jesus oppsto fra de døde.

Hvorfor led Jesus døden? Han mente seg å være mer enn en profet, og ble dertil ansett som en potensiell politisk opprører (NT). Men den fundamentale årsaken til Jesu lidelse og død, var Guds vilje at Jesus skulle sone en stedfortredende død for oss alle, ifølge mange skriftsteder.

Jesu soning av vår alles syndsskyld, er også forenlig med hans bønn fra korset: Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør (cf. Luk 23,34). Guds sorg og medlidelse med Sønnen da han ble hånet og korsfestet, må ha vært uutgrunnelig dyp! Men alle som erkjenner at Jesu død dømmer oss, frikjennes! Det er kjernen i Evangeliet; Joh. 3,16; 6,37–47; «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg» (Jer. 31,3)

Noen Jesus- døde - for -oss- utsagn nevner ikke eksplisitt at han tok våre synder på seg, men er forenlige både med at Jesus ved sitt liv viste oss et eksempel til etterfølgelse og at han tok vår alles syndeskyld på seg. Lest interkontekstuelt, og harmoniserende, er NT krystallklar på at Jesus led en stedfortredende død for oss alle.

Tre gjensidig belysende hovedtrender i NT er: alle skriftstedene om Jesus som bærer av verdens synder, alle om fortapelsens mulighet, og alle om frelsens mulighet. – Men mange tror ikke lenger på noen av disse oppfatningene.

Spesielt fortapelsens mulighet er visst utgått på dato. Hos noen teologer er fortapelsens mulighet blitt til frelse for alle. Tidligere biskop Tor B. Jørgensen har for eksempel anvendt blant annet Fil. 2,10–11 som indikasjon på alles frelse. Men vers både før (Fil. 1,28) og etter (Fil. 3,18–19) Fil 2,10–11 varsler nettopp om noens fortapelse.

Ifølge frelse-for-alle syndromet, har for eksempel de ansvarlige for Holocaust og Gulag intet å frykte på Oppgjørsdagen (Matt 25), ei heller IS-folk. Enn videre, alle som fornekter Jesus Kristus, eller spotter Ånden; alle som aldri angret sine synder, vil arve evig liv, ifølge dette syndromet. – Kristne forventes å be for en selv og andre.

Jesus Kristus døde for alle (Jes 53,6; Joh 3,16; 1 Tim 2,4–6), til frelse for mange (Jes 53, 11–12, Joh 3,16). Han kom for å søke å frelse det som var fortapt (Luk. 19,10), men alle tar ikke imot ham (Joh 1,12; Luk 23,39–43). Gud tvinger ingen til frelse.

Er Bibelens hellige og dømmende Gud uforenlig med Bibelens nådige Gud? Uten Guds kjærlighet til oss syndere, og Guds hellige vrede mot synd: intet Evangelium!

Jesu stedfortredende død er abrakadabra uten erkjennelse av Den Treenige Guds hellige og barmhjertige, langmodige og rettferdig dømmende vesen!