Se, jeg står for (hytte)døren og banker

Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Joh Åp. 3.20

Den gode hyrden leter etter sine, uavhengig av alder og livsfase. Med et økt fokus på neste generasjon står vi i fare for å glemme den generasjonen som nå begynner å grånes. Når jeg reiser rundt i alle kristne sammenhenger her i landet er det et nasjonalt ekko av savn etter 50+ generasjonen i menighetene.

Disse som nettopp har fått huset for seg selv, og nyter nyvunnen frihet. Dette feires med oppussing, sykling, reising, ja og så den kjære hytta. Dette er ikke nok en skjennepreken, men et hjertesukk og en bekymring.

For hva skjer med en tro som ikke får næring? Hva skjer når disippellivet og trosopplæring bare er begreper benyttet i forkynnelse til barn og ungdom? Innser vi faren for at vi mister en generasjon, ikke bare i kirken på søndag formiddag, men muligens også i Guds rike?

Man kan forklare det med travelhet, materialisme, opplevelsen av å være overflødig i menigheten, eller utenfor målgruppen. Noen har forlatt menigheten såret og lei seg. Deres tid på plattformen tok brått slutt da småbarnsfamiliene overtok roret. Deres sanger, deres stil, ble brått avlegs.

Andre igjen synes det er så deilig å være ferdig med dugnad og barnearbeid og komitemøter, og nyter friheten fra forpliktelser, akkurat når vi trenger dem som mest. Noen gikk til kirken for å sende barna på søndagsskole, men troen ble symbolsk for å vise barna vei, og glørne sluknet stille i eget trosliv.

Nøden for foreldregenerasjonen min har våknet i meg. Det er like trist at 60 åringen forlater Jesus som at 16 åringen gjør det. Jeg tror ikke på å kjefte noen hjem fra hytta, heller ikke på å bare legge om søndagsformiddagen tilbake til de eldres preferanse. Men jeg tror på flergenerasjonsmenigheten, full av ulike smaker, erfaringer, trosuttrykk, og preferansen.

Jeg tror det er sånn himmelen blir nemlig. Selvsagt er det de mest modne, som har levd lengst med Jesus, som må vise raushet og være villig til å gi opp noen av sine smaksaker. Men å forlate fellesskapet er dypt sårende for både de som går og de som blir igjen.

Jeg har i det siste frekventert hyggetreff og seniorsamlinger med de gode nyhetene om at de er ønsket og etterlyst av den yngre generasjon som åndelige foreldre. Lyset tennes i øynene på mange, og som en eldre mann sa da han ristet hånden min; takk for at du utfordrer oss og tror at vi fortsatt har noe nytt å oppleve og strekke oss etter i Guds rike. Har forkynnelsen for eldre manglet utfordring og kall? Har de for lenge hørt at barn og unge er fremtiden, og ikke regnet seg selv som viktige?

Abraham, Moses og Josva. Listen kan fortsette, over menn (og kvinner) som Gud brukte i høy alder. Det er ingen aldersgrense i Guds rike!

Menighetene er i desperat behov for flere fedre og mødre! Gud selv har lovet å vende fedrenes (og mødrenes) hjerter til barna, og jeg ber om en hjertevekkelse, i Syden, på hytta, på terrassen. Slik at det ikke blir et pliktløp men at de selv kan komme tilbake til hyrden som er på leit også etter gråhårede sauer.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Joh Åp. 3.20

Trenger du mer åndelig påfyll?